film

"Harry Potter og Føniksordenen" er den femte filmen i serien om trollmannsstudenten Harry Potter, basert på bøkene av J.K. Rowling. Boken er den lengste i serien, over 750 sider. Det sier seg selv at når det skal lages en film på knapt 2 timer og 20 minutter er det mange gylne øyeblikk fansen ikke får se på lerretet.

Idet filmen begynner, møter vi Harry Potter i en krangel med sin ekle fetter Dudleif. De blir plutselig angrepet av desperanter, men Harry klarer å redde både seg og sin fetter ved hjelp av tryllestaven. Men fordi han ikke har lov til å bruke magi utenfor skolen, utvises han fra skolen og innkalles til en høring i Magidepartementet. Han får også vite at mens han har hatt en forferdelig sommer i Hekkveien, har Ronny og Hermine holdt hus i hovedkvarteret til den nye motstandsbevegelsen Føniksordenen.

Urettferdig.

Harry føler seg utenfor, urettferdig behandlet og ensom i det meste av denne filmen. Barndommen er definitivt over, og livet er blitt komplisert. Men det er tøffere enn vanlig pubertetstrøbbel å ikke bli trodd, å bli hvisket om og kalt vekselvis gal og innbilsk, slik Harry opplever da han kommer til Galtvort. Mange tror ikke det er sant at han møtte den onde Voldemort, og selve Magidepartementet har en kampanje gående for å hindre at folk skal begynne å tro at Voldemort er kommet tilbake.

Som i de tidligere Harry Potter-filmene er effektene spektakulære. Her er flotte flyvescener, selv om rumpeldunk ikke spilles i det hele tatt. Maten og langbordene i festsalen på Galtvort er fristende, og ikke minst er departementsscenene storslåtte, både helt i starten under høringen, og under det store slaget på slutten.

Nye rollefigurer.

To nye viktige rollefigurer er med: Imelda Staunton gjør en imponerende og grufullt sadistisk rosakledd Dolorosa Uffert, og kontoret hennes er en av de mest minneverdige kulissene i denne filmen.

Evanna Lynch som spiller Lulla Lunekjær gjør et mye vagere inntrykk. Hun har det riktige blikket, men burde vært tatt lenger ut som den eksentrikeren hun er.

"Harry Potter og Føniksordenen" er regissert av nok en ny mann, David Yates, som også skal regissere den neste, "Harry Potter og Halvblodsprinsen".

For øvrig er det for første gang en ny manusforfatter, Michael Goldenberg, og det er også en ny komponist, Nicholas Hooper. Men det viktigste er konstant: De tre hovedrolleinnehaverne spiller fortsatt aldeles utmerket, og en sterk vennskapsscene får vi etter at Harry har fått sitt første kyss.

Fragmentert.

Stemningen, kulissene og hovedpersonene er fortsatt helt riktige, men filmen virker noe fragmentert og hakkete fortalt, særlig i begynnelsen. Jeg har ikke den samme følelsen av å bli dradd inn i en annen verden. Det kan skyldes at jeg har lest boken og sliter litt med sprangene som selvsagt er nødvendig for å få fortalt historien effektivt.

At filmen også er mørkere og har mindre humor, hører med - både fordi våre tre helter blir eldre, og fordi kampen mot Voldemort blir stadig hardere.

Les anmeldelsen av Ildbegret: Potter med pubertetsvansker
Les anmeldelsen av Fangen fra Azkaban: Burlesk og kraftfull Harry Potter
Les anmeldelsen av Mysteriekammeret: Harry Potter skuffer ikke

Kjendis-premiere
Dør han i den siste boken?
Potter-spenning - innimellom: Les anmeldelsen av spillet