oslopuls mener

Fra Nord-Koreas GULag

Skoleelever etter å ha sett filmen: - Alle fikk ganske sjokk

Da regissør Andrzej Fidyk og produsent Torstein Grude skulle gå i gang med «Yodok», sto de overfor en formidabel utfordring: Hvordan lage en helaftens dokumentarfilm om Nord-Koreas fangeleirer uten tilgang til et eneste bilde fra leirene? Er det mulig å få tilgang til hemmelige leirer i et av verdens mest lukkede land?

Usentimentalt.

Ved å bygge filmen rundt overlevendes vitnesbyrd har filmskaperne vendt dette umulige utgangspunktet til filmens fordel, først og fremst gjennom måten disse vitnene gjenforteller grusomhetene på. Når de beskriver overgrepene som den mest naturlige ting i verden, uten sentimentalitet, får vi ikke bare innblikk i systematikken bak Nord-Koreas GULag, men også den mentaliteten kontrollsamfunnet skaper.

«Yodok» er den eneste typen fangeleir i Nord Korea det er mulig å komme levende ut av, om man er heldig, og alle de syv overlevende vi møter, har maktet å rømme til Sør-Korea. Det de har til felles, er at de ikke ble arrestert på grunn av politisk motstand mot regimet, men gjennom de mer absurde utslagene av den gjennomgripende kontrollen, som «skyld gjennom tilknytning».

Skuespillerinnen Kim havnet i leir på grunn av løse rykter og opplevde å se sin åtte år gamle datter dø i leiren. En av Jong Ils livvakter havnet i unåde på grunn av en glipp faren gjorde i fylla, en annen ble tatt fordi hun hadde lagt en avis med bilde av Kim Jong Il på gulvet.

Pusterom.

Jung Sung San ber og lover sine forfedre at han vil gjøre Yodok-fangeleiren kjent for hele verden. FOTO: Kudos Family

Fidyk har tidligere laget The Parade, en film om den både fascinerende og skremmende feiringen av den sørkoreanske republikkens 40-årsjubileum, kanskje den mest storslåtte koreograferte markeringen i verdenshistorien.

I «Yodok» lar han en av det nordkoreanske regimets regissører som har sittet i fangeleir, iscenesette en musikal om Nord-Korea som en eneste stor fangeleir. Det bidrar til pusterom i det mørke som omhyller de ulike beretningene, men skaper et litt uforutsett problem: Musikalen holder et såpass høyt nivå at den får sitt eget liv vi får lyst til å følge videre. Men det er kun plass til noen sekvenser i Yodok (men det bør vel kunne løses ved å innlemme hele musikalen i en dvd-utgivelse?).

Viktig film.

Fangevokter i musikalen Yodok Stories. Foto: Torstein Grude.

Det mest forbausende ved «Yodok» er kanskje den forbauselsen sørkoreanere fremviser i møte med vitnesbyrdene om nabolandets fangeleirer.

Som Fidyk er inne på i sin fortellerstemme, vet ikke sørkoreanerne nødvendigvis noe mer enn oss om hva som foregår i nabolandet, og landets ledere velger ofte å ignorere det. Derfor blir denne filmen, som er finansiert av bl.a. Rafto-stiftelsen, desto viktigere. Ved siden Burma VJ kan den kalles for en av årets viktigste dokumentarfilmer uten at det virker hult.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!