oslopuls mener

Morsom og leken fotballhelt

Andre anmeldelser: Yodok | Faustas perler | Knerten | Solisten

«Looking for Eric» er en uvanlig film til «kjøkkenbenk-realisten» Ken Loach å være: Ikke bare er første timen av filmen renspikket komedie, den inneholder noen av de morsomste scenene den britiske regissøren har skapt. Her er Loach i uvanlig løssluppent humør når han veksler mellom komedie, romantikk og usentimental realisme i skildringen av livskrisen til en middelaldrende fotballfan.

Postmannen Eric Bishop (Steve Evets) opplever at livet rakner etter at hustruen har forlatt ham og han sitter igjen med to stesønner som han ikke klarer å kontrollere. Ikke engang vittighetene til kollegene på jobben gjør inntrykk på ham, og tro meg – de er morsomme (anført av Loachs trofaste moromann John Henshaw i rollen som Meatballs).

Isteden søker Eric tilflukt på rommet sitt, der effekter fra et langt liv som Manchester United-fan og en joint han konfiskerer fra sønnen får ham til å hallusinere frem Eric Cantonas skikkelse.

Mannfolk-terapi.

Eric Cantona (høyre) og Steve Evets. FOTO: SF Norge AS

«Looking for Eric» må være den første filmen der en fotballstjerne ikke bare spiller en rolle, men leker med sin egen ikoniske status. Cantona blir den samtalepartneren Eric trenger for å komme seg på bena, gjennom noen fornøyelige runder med «mannfolk-terapi».

For Cantona-fans er rollen en gave, her lirer han av seg samme typen aforismer og utsagn han i sin tid var berømt for – men denne gangen med en solid dose gallisk ironi. Når den stolte franskmannen med hovmesterblikket erklærer at han ikke bare er en vanlig mann («I am Eric Cantona!»), så vil særlig fansen le gjenkjennende, slik undertegnende gjorde.

Humørfylt.

Terapi for mannfolk: Den pensjonerte fotballspilleren Eric Cantona oppmuntrer en sliten postmann, spilt av Steve Evets. FOTO: SF NORGE AS

«Looking for Eric» er likevel ikke en film bare for fansen, men Ken Loachs mest tilgjengelige og humørfylte film hittil i karrièren. Bortsett fra noen høydepunkter fra Cantonas kunststykker på banen, er filmen best uten ball, og drives også frem av et stort og variert rollegalleri.

Noen vil muligens reagere på at filmen midtveis skifter tone, fra komedie til tradisjonell storbyrealisme, når den ene sønnen dras inn i en lokal gangsters nettverk og står i fare for å havne i fengsel. Men Loach makter å balansere denne genreblandingen, slik han har gjort før, og takket være Cantona og kompisene i postverket kommer Eric ut av midtlivskrisen med verdigheten i behold.

Nytt i emning.

Jeg kunne skrevet at Loach her er tilbake «i god, gammel form», men det er ikke helt dekkende. Her er mye av den samme humoren som gjorde «Raining Stones» så befriende, og Loachs faste manusforfatter, Paul Lavery, kan som før fremvise et unikt øre for den britiske arbeiderklassens verbale vidd. Men det er noe nytt i emning her, det er tydelig at Loach ser lysere på livet og ikke lar sin politiske holdning komme i veien for rollefigurenes livsutfoldelse.

Men Loach er fortsatt seg selv lik: Filmens avslutning er en uimotståelig fantasi om fellesskapet der Eric og kompisene vinner tilbake kontrollen over tilværelsen og nærmiljøet.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!