oslopuls mener

Teppefall med bismak

Test deg selv: Hva kan du om Pop-kongen?
Les også: Kompis laget Jackson-filmen

Det er ikke nødvendig å være synsk for å skjønne at en bak-scenen-dokumentar fra Michael Jacksons avskjedsturné ville være god butikk uansett hva utfallet måtte bli. Derfor skal man også ta den følelsesladde introduksjonen på filmen, om at den er basert på materiale som egentlig var ment for hovedpersonens private samling, med en klype salt.

Men når det er sagt, er det flott for ettertiden at regissør Kenny Ortega hadde vett nok til å dokumentere alt dette med førsteklasses lydopptak og en imponerende flerkameraproduksjon. Hvis ikke ville vi kanskje aldri fått vite at Michael Jackson faktisk var en perfeksjonist av en artist helt til siste slutt.

Tar styringen.

Det er en helt annen Michael man møter i denne dokumentaren, enn den sjenerte og puslete fyren som hvisket «This is it» inn i mikrofonen på pressekonferansen i våres. På scenen tar han styringen og dirigerer dansere, koreografer og musikere ned til minste detalj.

Han er direkte involvert i alle deler av prosessen, fra utvelgelse av dansere til produksjon av multimedieshow. Og med naturlig autoritet og en overraskende stor dose selvtillit sørger han hele veien for at alt blir akkurat slik han vil ha det.

Dokumentaren levner ingen tvil om at Michael Jackson som artist har full kontroll, og hverken alder eller helse har forringet dette. Han danser fortsatt både skjorta og strømpene av sine 30 år yngre kolleger, og han synger så vakkert og klokkeklart at Sølvguttene fremstår som en gjeng med bryggesjauere til sammenligning.

Ikke under huden.

Men selv om This Is It gir Michael Jackson en velfortjent oppreisning som artist, klarer den aldri å pløye noe dypere enn det. Der musikkdokumentarer som Some Kind of Monster om Metallica og Truth or Dare om Madonna, viser nye sider og interessante ved personlighetene til noen av populærmusikkens største idoler, forteller This Is It lite nytt om mannen bak masken.

På tross av mange års profesjonelt samarbeid og et tydelig tillitsforhold klarer nemlig aldri Kenny Ortega å få «kongen av pop» til å by på seg selv. Isteden virker Jackson bare ukomfortabel og fremmedgjort hver eneste gang musikken skrus av, og han ikke lenger kan gjemme seg bak det å være artist.

Med denne distansen som utgangspunkt kommer også fort følelsen av å presse seg på, mer enn å være invitert. Det er derfor vanskelig å oppleve tidenes teppefall uten samtidig å kjenne en viss bismak.

Se utdrag fra filmen her:

Test deg selv: Hva kan du om Pop-kongen?

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!