oslopuls mener

Sart, utsøkt og vond

Seraphine er ikke bare fin, men utsøkt. Så ble den hyllet med hele syv Cesar-priser, altså den franske Oscar, også for beste film og beste hovedrolle. Og fikk et stort publikum i hjemlandet.

Det landlige Frankrike 1914: Seraphine er en slitt, middelaldrende frøken med knappe inntekter som hus- og vaskehjelp. Hun er taus og from, nesten uartikulert. I all hemmelighet maler hun sære saker. Den tyske kunstkritiker og samler Wilhelm Uhde oppdager hennes upolerte og originale talent, naivistisk som tolleren Rousseau, en datids-sensasjon. Eller som han foretrekker å si det – en moderne primitivist. Seraphines sinn strekkes, kunstnerskapet koster. Og gjennombruddet lar vente på seg.

.

Jo da, dette er en virkelig skjebne fra kunsthistorien. Og regissør Martin Provost viser europeisk filmkunst på det aller beste i sin tolkning av dette kunstnerlivet i det grå. Her er det ikke tale om forpustet action eller klisset melodrama, men sart, ettertenksom karaktertegning.

Interiører.

Den foregår nesten dvelende, med en egenrytme som røper dyp respekt for menneskene, miljøtegningen og tidskoloritten. Fotoet bikker aldri over i forblommede sitater av Seraphines stil, men holder seg nærmest lyttende til egnens og menneskenes landskaper.

Og så har vi en av årets beste skuespillerprestasjoner i filmene fra vår verdensdel, så langt jeg kan se. Yolande Moreau er innfølende, empatisk, usentimental, vag og skarp i konturene på en og samme gang. Gåten Seraphine reduseres ikke til psykobabble – eller til en billigversjon av van Gogh. Men vond kan den være.

Og som kunsthandleren ser vi Ulrich Tukur, velkjent fra flere norske filmer også, den perfekte samspiller med Moreau.

Har du evnen til å puste rolig, er dette en kunstnerbiografi å merke seg.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!