oslopuls mener

Avtar aldri

Du legger ikke bare hodet, men mesteparten av sjelen på huggestabben når du etter 11 års arbeid, lanserer en film som går inn i historien som en av verdens dyreste. Resultatet er episk og visuelt enestående. Haken er bare at regissør James Cameron kanskje har brukt litt vel lang tid på Avatar.

Na’viene.

I år 2154 får den lamme eksmarine-soldaten, Jake Sully (Sam Worthington) i oppdrag å infiltrere den menneskelignende rasen Na’vi på planeten Pandora. Na’viene er en menneskelignende rase, de er høye og har katteaktige øyne og blå hud. Gjennom DNA-fletting gjør forskningslederen Dr. Grace Augustine (Sigourney Weaver), Jake til en avatar. Ordet betyr guds utsending, en som har steget ned fra himmelen, og sikter vel til menneskerasens syn på seg selv. Samtidig blir Jake vervet som dobbeltagent av det militære, de vil ha vekk Na’viene og få tilgang til de naturlige ressursene.

.

Likes av alle.

Plottet er ikke det nyskapende her. Menneskegutt møter Na’vi-jente, forelsker seg, skifter syn, vil redde urbefolkningen. Cameron skal ha jobbet med lingvister for å gi Na’viene et eget språk, og symbolene er sanket inn fra hele verden.

De innfødtes ydmykhet overfor alt som puster understreker filmens klimapolitiske budskap om visse sivilisasjoners iboende evne til å drive rovdrift på naturen. Om vi tøyler markedskreftene, kan vitenskapen fremdeles redde oss. Dette blir litt uklart i den dommedagsaktige «det onde mot det gode-kampen» mot slutten.

.

Men blockbustere er som Metallica-tekster, laget for at alle skal finne noe å like.

Vidunderlig arbeid.

Filmens skjønnhet ligger i det stormannsgale og vidunderlige visuelle arbeidet som er gjort med å portrettere fabeljungelen, dyrene og innbyggerne. Trekkene til Worthington og Weaver når de er animerte med utseendet til Na’viene, og de myke og naturlige bevegelsene er en hårreisende god oppvisning i hva CGI-teknologien tillater i dag. I tillegg kommer landskapsscener og filmvinkler hvor knapt fantasien har satt grenser.

To timer og 43 minutter med 3D-briller er lenge, spesielt når uttellingen først kommer i kampscenene mot slutten. Cameron skal han ha ønsket nettopp å integrere effektene uten å gjøre dem overtydelige, så de slitne ørene er kanskje et lite offer for kunsten. Filmen er tross alt aldri kjedelig.

.

Brister.

Festbremsen her må få påpeke at enkelte logiske brister i siste del av filmen ødelegger, muligens skyldes det tidspress under klippingen. Det at District 9 og Ringenes Herre-filmene allerede har hatt noen av de samme ideene, tærer litt på filmens overskudd. Spesielt førstnevntes menneskestyrte roboter og DNA-sammenblanding med utenomjordiske, går igjen som blåkopier.

Filmen skal visstnok ha blitt holdt igjen for at flere kinoer skulle rekke å installere 3D-prosjektorer. Prisen er dessverre at Cameron ble slått i det filmteknologiske kappløpet.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!