oslopuls mener

Fra Casablancas natteside

Med utgangspunkt i to småkriminelles virke i Casablanca, tar Lakhmari oss med på en reise gjennom den mer lyssky siden av en myteomspunnet by. Sentralt for handlingen står de to barndomsvennene Adil og Karims forsøk på å livnære seg i en by der mulighetene er få for underklassen, og kriminalitet er et alternativ til utbyttingen på arbeidsplassene.

Det hersker resignasjon og sinne, og volden ulmer under overflaten, ikke minst i hjemmene.

.

Usminket.

Samtidig er det håp: Den ene av guttene planlegger en fremtid i Sverige, den andre prøver hardt å skaffe seg et respektabelt yrkesliv. Lakhmaris visjon av byen er usminket og basert på nært kjennskap til den. Her skjærer han usentimentalt et bredt tverrsnitt av det marokkanske samfunnet og går løs på en rekke tabuer som sjelden slipper til i nordafrikansk film: alkohol, dopmisbruk, homofili, prostitusjon, vold mot kvinner, gatebarn (jeg sluttet etter hvert å telle).

.

Sterke reaksjoner.

Filmen har fremprovosert sterke reaksjoner i hjemlandet, men de fremste kvalitetene ved filmen er ikke disse grenseoverskridende innslagene. Det er isteden de kontrastfulle miljøskildringene og to genuine funn i de sentrale rollene, som løfter denne filmen. Anas Elbaz og Omar Lotfi var før denne filmen helt ukjente, men det vil ikke vare lenge. Lakhmari hentet dem fra de aktuelle miljøene i filmen, noe som må være et av årets store scoop innen rollebesetning. Som typer minner de om rollefigurene i Martin Scorseses første urbane dramaer (særlig Mean Streets), og dilemmaene er noen av de samme.

Casanegra er i likhet med Hollywood-klassikeren Casablanca full av film noir-virkemidler, og selve byen spiller en sentral rolle. Gjennom Luca Coassins foto, fremstår den som både vakker og uforsonlig, og Lakhmari viser en sjelden bevissthet om byens arkitektur.

.

Her er få klisjeer og intetsigende eksotikk. Derfor er det merkelig at Lakhmari henfaller til nettopp klisjeene i sin skildring av franskmennene. Det er mulig han har fått uttelling i Marokko for sin fremstilling av det franske som utslag av en dekadent, post-kolonial ukultur. Men det bryter med filmens ellers så generøse sinnelag.

Casanegra er uansett et sterkt portrett av en generasjons drømmer og lengsler, og det taler til Marokkos fordel at landet lar denne selvransakende filmen være sin kandidat til Oscar, og således sitt ansikt utad.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!