oslopuls mener

Der de ville bor

Flere anmeldelser:
Javisst, gjør det vondt
Retro uten retning

.

Det er en scene i Ingmar Bergmans Fanny og Alexander, hvor Alexanders stefar, biskop Edvard Vergérus, konfronterer Alexander med en løgn tjenestepiken har avslørt. «Hun kan ha drømt», svarer Alexander, noe som får biskopen til å heve pisken og ydmyke ham. Maurice Sendaks populære barnebok Til huttetuenes land (Where the wild things are) fra 1963 står så langt unna dette verdisynet på barns fantasilek som det går an å komme.

I sin tid skapte boken kontrovers, mange mente den var for mørk og skummel. 46 år senere havner regissør Spike Jonze (Being John Malkovich) i strid med studioet som ønsket en mer barnevennlig film. Jonze ønsket den mørkere. Det har derfor vært stor spenning knyttet til resultatet. Er filmen barnevennlig?

Max og mor.

Max har en mor med ny kjæreste og en tenåringssøster som ikke bryr seg om ham lenger. I det lille hodet til Max (skuespilleren heter treffende nok Max Records) er moren og søsterens verden intet blivende sted. Kledd i ulvedrakt, og med håp og frykt i magen, legger han derfor ut på en reise over havet. Han kommer i land på en øy, hvor han støter på de hårete skapningene huttetuene. De tillitsfulle monstrene trenger en konge, og det viser seg at Max – som spiller overbevisende og godt – er den rette til jobben. De skal bo sammen i et nybygd fort, og fjerne hjernene på eventuelle inntrengere.

Enorme hoder.

De bjørnelignende skapningene med enorme hoder, horn og hanehoder har fått datagenererte ansikter som uttrykker alle slags følelser på en overbevisende måte. Som monstre er de rufsete, utilregnelige, kjærlige, og har en dyrisk oppførsel som finner sin like i barndommens sug etter eventyr. Der man kunne skrike, løpe og kaste seg inn i leken, uten å bli plaget av de voksnes krav eller grenser.

.

Dukkene er skapt av Jim Henson’s Creature Shop, altså skaperne av Muppet Show. Forfatter Dave Eggers (Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk) har skrevet filmmanuset sammen med regissør Jonze. De har beholdt mørket, og skapt nydelige scener i Australias slående natur. Fantasiuniverset befinner seg altså i gjenkjennelige omgivelser, det gjør det også mer troverdig at voksenverdens krav sakte gjenoppstår i huttetuenes verden.

Etter hvert står Max igjen overfor utfordringene med å holde dem han er glad i samlet, og da spesielt bestevennen Carol (James Gandolfini), som sliter med selvfølelsen. Det er kanskje ikke dypt, men det er gjenkjennelig og rørende.

Stor frihet.

Riktignok er ikke filmen grandios eller dyp nok til å kalles et mesterverk. I tillegg preges den litt vel mye av Spike Jonzes fortid som musikkvideoregissør. Selv om det er umulig ikke å bli påvirket av Karen O and the Kids’ stemningsfulle låter, kunne Jonze godt ha latt dukkene og Max fått stå for mer av dramatikken.

Manuset, som smart nok allerede er oversatt til norsk og utgitt som romanen Alle de ville tingene, gir mer rom for dette. Men siden selve handlingen i den originale barneboken fra 1963 består av ti setninger, har skaperne hatt stor frihet til å lage noe nytt. Eggers/Jonzes film bommer ikke, men tar med seg både barn og foreldre på reisen.

Hyllest.

Det er langt mellom så vellagede og varmende hyllester til barndommen. For noen kan Til huttetuenes land kanskje bli for mye av det gode (les: for fantasifullt), men er det lenge siden du bygget huler av pledd, løp fra dodraugen eller ledet an i kampen mot monstrene, kan en dose Jonze-film være akkurat det du trenger.

Se klipp fra filmen:

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!