film

Alle andre er av enkelte anmeldere tilkjent samme betydning som kronikør av kjærlighetens vilkår i dette tiåret som epokegjørende filmer som La Notte var det på 1960-tallet. Men slike lovord yter ikke denne vesle tyske filmen rettferdighet. Maren Ades film, som vant sølvbjørnen under fjorårets Berlinale, er en lavmælt skildring av hvordan et forhold i krise utspiller seg noen dager på idylliske Sardinia.

Overbevisende.

Det er nettopp det minituøse fokuset på de små detaljene i forholdet, hvordan det unge paret Chris og Gitti gradvis lar det skli ut i en maktkamp, som gjør filmen annerledes enn de fleste relasjonsdramaer. Jeg har sjelden sett en film som like overbevisende trenger inn til intimsfæren i et forhold, til alle de særegenhetene og hemmelighetene som gjør det unikt.

Chris og Gitti tilbringer de første, døsige dagene av ferien med å leke i sin egen verden. De har utviklet barnslige måter å kommunisere på, og fremstår som rollespillende rebeller i ferieidyllen som omgir dem. Når naboen Hans kommer innom, gjemmer de seg. Chris gir først inntrykk av at det bare er en lek, men snart forstår vi hvorfor han unngår naboen.

Destruktivt.

Med sin direkte væremåte representerer Hans en trussel mot den selvmedlidenheten Chris beskytter seg mot verden med. Med sin vellykkede karrière og vakre hustru fremstår Hans med den borgerlige fasaden Chris både forakter og strever etter. Møtet med det vellykkede paret forsterker usikkerheten Chris og Gitti føler overfor hverandre, og den uskyldige leken blir avløst av et destruktivt rollespill.

Regissør Maren Ade knyttes ofte til den såkalte Berlinerskolen innen ny tysk film, der samtiden utforskes med nedtonede virkemidler. I Alle andre finner vi dramatikken der vi minst venter den. Når vi tror den skal dukke opp, som under en fjelltur der de går seg vill, får vi isteden et etterlengtet pusterom i den psykologiske krigføringen. Når vi tror at filmen slutter, så høyner Ade innsatsen med en ny vending, der Chris og Gitti på nesten absurd vis finner tilbake til den barnlige leken.

Finstemt.

Det er vanskelig å forestille seg denne filmen uten Lars Eidinger og Birgit Minichmayr i de to hovedrollene. De spiller ikke bare hver sin rolle, de invaderer dem med sine personligheter og finstemte, intuitive spillestil. Vi har sett mange filmer om kjærlighetsforhold som rakner, men det er måten dette forholdet blomstrer, visner og kanskje gjenoppstår på, som gjør det til en unik film.