oslopuls mener

Absurd og liflig fra Spielberg

Les reportasje fra Cannes:

Fort i svingene med Indy

---

Velkommen tilbake, Jones! Tittelen er som vanlig lang som et gammeldags godstog i Østerdalen. Men "Indy 4" har medrivende fart nok til å utløse livat latter, henrykte klappsalver samt absurd og liflig actionstemning. Det skjer attpåtil i den kresne storsalen på Cannes-festivalen.

Også fireren er et tidvis overstrømmende festfyrverkeri, utløst av evig unge menn som har masse gøy på gutteværelset. Det sjongleres med klisjeer, langt inn i humrende parodier. Alt gammelt og brukt pusses opp så det skinner på fantasihimmelen. Futten og flyten er uimotståelig, mesteparten av veien.

På den røde tråden henger Spielberg massevis av visuelle vitser og overumplinger. Tonen er uhøytidelig, stuntene og de tekniske raffinementene oppfinnsomme, enkelte ganger nesten overstadige. Berg-og-dal-banen er helt riktig konstruert for oss i salen som liker det svimlende.

Dynamikk.
Spielberg har et tilnærmet genialt blikk for komposisjon, billeddynamikk og ditto dynamitt. Og han sleper sjelden føttene etter seg. Så her må tilskueren bare å klamre seg fast.

Begynnelsen på fireren er etter min smak best. Den arter seg som en James Bond-film henlagt til den kalde krigens 1950-tall, nærmere bestemt 1957. En gruppe sovjetiske elitesoldater inntar en atombase i Nevada. Men arkeologiprofessoren, også høyt dekorert helt fra den annen verdenskrig, griper robust inn. Det skjer med Bondsk pågangsmot og smartness.

Sekvensen er laget av en langt bedre regissør enn Bond-serien noen gang har hatt.

Bond-skurk.
Rett fra Bonds verden kommer også skurken, suverent parodiert og farlig spilt av Cate Blanchett. Hun er sovjetheks som flekker tenner hele tiden, både synlig og usynlig. 1950-tallet tegnes også med kommunistparanoia i USA.

Bond-ideen er forståelig. Indiana Jones 3 ga oss den første film-Bond, Sean Connery, som eventyrerens far. Hva så med en sønn av Indiana som kan føre dragedrepergenren videre?

Hatt.
Harrison Ford er nå 65 år, noe tyngre i steget og gifteklar. Men før han eventuelt kommer så langt, viser han fortsatt evnen til å takle katastrofene som utspiller seg rundt ham. Og det uten å miste besinnelsen, oftere hatten. Men han bruker pisken for lite. Og slangene er det ikke mange av.

Etter atombasen blir det skattejakt i jungelpyramider etter kart på mayaspråk. Her svikter det litt. Forklaringer av arkeologisk bakgrunn og snirklete intrigemakeri blir dryge. Men spesialeffektene er fortsatt upåklagelige.

Frodig.
Slutten er frodig og freidig. Den morer seg selvironisk med to av Spielbergs aller største suksesser fra før.

Den evig undrende 62-åringen Spielberg mobiliserer mye av fortellerfryd, poetisk fabuleringsevne, grenseløs spenningsfantasi, uten å miste kontrollen. Og uten å virke trett.

Kravet vårt lyder gjerne: Forbløff oss!

Spielberg er vår mann. Han forundrer på en måte som han må beundres for.

For et gjenopplivingsforsøk!

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!