oslopuls mener

Mannen i månen

Bilde fra filmen

På en månebase sitter Sam Bell spilt av Sam Rockwell (Frost/Nixon) alene på tredje året. Fra den hypermoderne basen styrer han det multinasjonale selskapet Lunars energiinnhøsting. Hans eneste selskap er Gerty (Kevin Spacey, K-Pax) som i motsetning til Stanley Kubricks HAL 9000, er en vennlig og lite paranoid robot. Utenom videohilsener fra kona (Dominique McElligot) er det lite som bryter Bells monoti.

Særegen.

Regissør Duncan Jones er tidligere noe kjent for sine reklamefilmer, men mest for sin legendariske far, David Bowie. Enkelte vil kanskje spore tematikken tilbake til farens fascinasjon for verdensrommet. Spillefilmdebutanten har i Moon uansett skapt en meget spesiell og særegen stemning.

Bilde fra filmen.

Noen dager før returen til Jorden begynner det å skje merkelige ting, og plutselig har Sam Bell har en alvorlig ulykke ute i felten. Tilbake på månebasen skal det vise seg at Bells redningsmann er en tro kopi av ham selv. Nesten glidende ledes vi inn et eksistensialistisk mysterium. Hvem er hvem? Har ensomheten ledet til galskap? Gjennom drømmer og fragmenter av minner, skapes det en underlig profil av en mann med to kropper.

Thrillersk.

I den eksperimentelle sci-fi-genren som setter undring foran Giger-tegnede monstre, kan det av og til forekomme tregere partier. Mange sci-fi-nerder vil poengtere at den generøse tidsbruken i for eksempel 2001: En romodyssé (som Duncan åpenbart hyller), bunnet i Kubricks ønske om å lage den første spacefilmen med så høy grad av realisme som mulig. La oss ta dokking med romstasjoner, det går veldig sakte i virkeligheten for i romfart tar ting tid. Likevel har Duncan Jones klart å implementerte universets øredøvende stillhet i et tett og thrillersk plot.

Fabelaktige effekter og smakfull design gir Rockwells tolkning av de to Bellene en perfekt ramme. Skuespilleriet er rett og slett nydelig, og makter å speile dualiteten i våre følelser. Mot mysteriets slutt åpenbarer det seg en rørende tro på det gode i mennesket. Det er nesten som om Bowie lagde lydsporet for 38 år siden: «There’s a starman waiting in the sky. He’s told us not to blow it. Cause he knows it’s all worthwhile.»

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!