oslopuls mener

I flyktningers malstrøm

Det er en besk ironi i tittelen på denne franske filmen som på et ytre plan tar for seg de inhumane europeiske festningsverkene mot innvandringen fra Sør. Filmen utspiller seg i hovedsak i havnebyen Calais i Nord-Frankrike, der tusenvis av illegale innvandrere venter på en mulighet til å krysse den engelske kanal – ofte med livet som innsats. Den kurdiske tenåringsgutten Bilal (Firat Ayverdi) skiller seg ut blant de andre: Han har en uskyldig optimisme ved seg og er alltid ren.

Det viser seg at han svømmer hver dag i det lokale badet i byen for å kunne ta seg over kanalen på egen hånd.

Sjelen.

Målet er å gjenforenes med kjæresten som bor sammen med familien i London. Svømmeinstruktøren Simon (Vincent Lindon) irriterer seg først over guttens naivitet og dårlige svømmeferdigheter, men nærer etter hvert en omsorg for ham. Men om det er nestekjærlighet, egennytte eller ekteskapskrise som får ham til å hjelpe gutten, forblir ubesvarte spørsmål. Og det er filmens styrke: det er ikke sosial indignasjon som driver Simon, men livets mer komplekse omstendigheter. Filmens påstand er at kanskje velger han å risikere eget vel og vel for å redde seg selv og sin «sjel».

Hardbarket.

Velkommen føyer seg inn i rekken av filmer om illegale innvandreres utsatte livsvilkår under den europeiske radaren, og kan til tider minne om Michael Winterbottoms dokudrama In this world. Men åpningssekvensens hardbarkede realisme utfylles snart mer av den finstemte måten Simon og Bilal nærmer hverandre på, noen ganger med komikk, andre ganger med en barsk ømhet. Det er som om Ken Loach sin «kjøkkenbenk-humanisme» har gjenoppstått i fransk innpakning. Så får det ikke hjelpe at den rørende relasjonen undergraves av et noe skingrende melodramatisk sluttparti som ikke harmonerer med resten av filmen. Det er skuespillerne Lindon og Ayverdi som får denne filmen til å leve.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!