oslopuls mener

Nazister midt i famlien

Krigshistorien har fått et oppsving i nyere norsk film: Max Manus dyrket heltene, mens Svik rettet et forsøksvis kritisk søkelys på krigskollaboratørene.

Strengt hemmelig - skuddene på Karl Marthinsen er mer nervepirrende enn Max Manus, ikke minst fordi den beveger seg rett inn i et moralsk minefelt. For hvordan kan man forsvare et drap som utløser henrettelsen av ikke færre enn 28 uskyldige nordmenn? Hvorfor er en av landets største og hardeste nazister nærmest glemt?

Nebb og klør

Benedicte M. Orvung har gjort et insisterende og ærgjerrig gravearbeid i dunkelt kildemateriale.

Strengt hemmelig inneholder sjeldne intervjuer med gammelnazistene Helge Nyfeldt Wiig og Finn Thrana. For en gangs skyld har Gunnar Sønsteby samtykket i å kommentere en konkret likvidasjon. De ulike versjonene spilles nennsomt ut mot hverandre. Men både filmen og tilskueren holder pusten når Wiig ganske stillferdig forklarer seg om den blodige hevnaksjonen på Akershus festning. I egenskap av politimann ga han klarsignal til henrettelsene, men angrer ingenting.

Slike sterke intervjuer ledsages av et stort arkivmateriale. Både dokumenter og gamle filmklipp blir forsiktig dramatisert, eksempelvis gir filmregissør Knut Erik Jensen stemme til Karl Marthinsen. Dermed levendegjøres hans fanatiske brev og nedtegnelser.

Bestialsk

Orvung selv opptrer som både forteller og familiemedlem i den prosessorienterte «leteaksjonen» filmen i grunnen er. Hun balanserer rollene med stor presisjon. I stedet for å gi uttrykk for egen forferdelse, speiles historien i Orvungs øyne - helt konkret: Et av de gjennomgående virkemidlene i filmen er projeksjoner av nazisymboler og historiske fotografier direkte på hennes øyeeple.

Det er en tvetydig effekt, som i begynnelsen virker noe maniert, men som gradvis blir en del av filmens estetiske uttrykk. Noen steder er det også en lettelse for tilskueren. For Strengt hemmelig har enkelte svært sterke scener, som demonstrasjoner av vanlige torturmetoder under krigen. Heller enn å vise disse i sin fulle bredde, speiles de mest bestialske scenene i Orvungs øyeeple. Det skaper en tiltrengt distanse til grusomhetene. Forteller blir både øyenvitne og skjermbrett.

Skummel

Andre dramaturgiske grep er mer hverdagslige. Eksempelvis bruker Orvung en gammeldags flanellograf for å systematisere det store persongalleriet. Det begynner med ganske enkle kategorier av typen familie, ofre, vitner og nazister. Etter hvert må hun flytte rundt på folk. Bildet blir stadig mindre oversiktlig. Når Strengt hemmelig er en skummel film, er det nettopp fordi en tilsynelatende vanlig norsk familie viser seg å skjule nasjonal historie av svarteste type.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!