oslopuls mener

Et makeløst tenåringsportrett

Les ukens filmanmeldelser:

Shutter Island: Sprikende budskap
The Road: For mye drama
Prinsessen og frosken: Nostalgitripp
Kjærlighetens galskap: Dum sexkomedie

Ingen vaskeseddel i verden kan få frem det som gjør Andrea Arnolds Fish tank til en av årets beste europeiske filmer.

For hvor mange elendighetsbeskrivelser fra den britiske underklassen har vi ikke sett på film, der rollefigurene valfarter mellom kommunale leiligheter og den lokale puben mens de ber hverandre dra til helvete?

Oppløftende elendig

Men, tro meg, dette er kanskje den beste og mest oppløftende elendighetsbeskrivelsen du får se på kino i år. Og det kan vi i hovedsak takke hovedrolleinnehaver Katie Jarvis for, som i sin første filmrolle skaper et helt unikt tenåringsportrett.

Mia er en 15-åring som ikke er i stand til å skille mellom raseri og ømhet; som i det ene øyeblikket kan gi en venninne en springskalle, for så i neste øyeblikk forsøke å redde en hest som er bundet fast. Hun er i en konstant indre omveltning, og om vi ikke alltid heier på henne, så er vi ved hennes side enten vi vil eller ikke, gjennom regissør Andrea Arnolds empatiske kamera.

.

Det som gjør Mia til en så sterk og troverdig rollefigur, er at hun ikke ber om vår medlidenhet. Hun ville nok heller gitt oss fingeren. Visstnok oppdaget Arnold denne spede tenåringsjenta da hun skjelte ut kjæresten sin etter alle kunstens regler – og en ny filmkarakter ble født.

Skjellsord

Er det noe som kjennetegner filmen, så er det de sinnrike, verbale utfallene Mia og hennes familie overøser hverandre med. Jeg hadde aldri trodd at skjellsord kan romme så mye sårhet og nyanser.

De liv som leves i denne filmen, er paradoksale, slik de gjerne er i virkeligheten, og relasjoner er i forandring. Når morens nye kjæreste, Connor, (Michael Fassbender) blir en del av deres hverdag, ser Mia først på ham som en etterlengtet farsfigur, etter hver også med en gryende seksuell nysgjerrighet.

Arnold er beundringsverdig lojal overfor rollefigurene sine når hun lar Mia og Connor gå langt i sin utforskning av hverandre. Det er det store veiskillet i denne filmen, der Mia for alvor går seg vill, og filmen tar en mørk vending.

.

Bra til slutt?

Selv om det meste går galt i denne filmen, satt jeg likevel igjen med et håp om at Mia vil greie seg.

Slutten fikk meg til å tenke på den franske filmklassikeren På vei mot livet av François Truffaut. Der møter vi også en ung person som går for lut og kaldt vann hjemme, og som er i ferd med å bryte ut av familien. Men egentlig har han det ikke så ille. Som Mia har han god energi, stor fremdrift og mye mot. Han er på vei mot noe.

Det er denne åpenheten som gjør Fish tank til en oppløftende filmopplevelse.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!