oslopuls mener

Den mystiske øya

Det første som kan vippe deg av pinnen i Shutter Island, er den dramatiske musikken selve øya introduseres med. Med noe som føles som pauker og basuner, entrer vi året 1954 og anstalten Ashecliffe Hospital hvor psykiatriske pasienter med morderisk fortid holder til. Våre helter, U.S. marshall Teddy Daniels (Leonardo DiCaprio) og hans ferske partner Chuck Aule (Mark Ruffalo), introduseres for det lukkede roms mysterium. En farlig pasient er blitt borte fra rommet sitt. Hva er skjedd?

.

Nytt og frekt

Regissør Martin Scorseses har i filmatiseringen av David Lehanes kjente roman prøvd seg på et nytt og frekt filmspråk, som kler ham. Rammet inn i naturkatastrofale omstendigheter blir mysteriet stadig mer komplisert når det dukker opp beskjeder og hint fra Daniels’ underbevissthet. Fragmentariske minner fra befrielsen av Dachau under annen verdenskrig hjemsøker Daniels, det samme gjør mordbrannen som drepte kona.

.

DiCaprio er en fremragende skuespiller, men det indre dramaet forblir låst litt for lenge.

Urent mel

Det er lett å anta at Dr Cowley (Ben Kingsley) ikke har rent mel i posen, der han med sine doktorale overklassemanerer forklarer marshallene forskjell på tukting av kriminelle og klinisk pleie og omsorg for enkeltmennesket.

.

Mens orkanen hamrer mot dører og vinduer, innleder psykiaterne og etterforskerne sin egen, finurlige ordkrig. Til slutt får man rett og slett følelsen av at Freud gjemmer seg bak gardinene, mens Hitchcock og Kafka skriver plottet underveis.

Resultatet er et drama, som i sin detaljrikdom utgjør et for sprikende budskap til at det engasjerer gjennom hele oppbyggingen og frem til klimakset. Episk blir det i alle fall aldri.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!