oslopuls mener

Ikke nok nonsens

.

__________________________________________________________________

Alle ukens filmanmeldelser:

Thirst: Vampyrer med kvaler
Alle mine kjære: Urovekkende og pompøst
Apen: En monoton morder

__________________________________________________________________

Alice in Wonderland er som kjent en historie fra det viktorianske England, den gang prester for eksempel hadde tid til å ro åtte kilometer oppover Themsen (motstrøms) med de tre unge søstrene Liddell og tilbringe timene med å finne på pussige historier til dem.

Charles Lutwidge Dodgson (Lewis Caroll) la merke til at tiden falt lang for den mellomste søsteren og brukte derfor henne som modell, og ga dessuten hovedpersonen hennes navn.

.

I snart 140 år har denne historien – eller disse historiene, for det dreier seg om to bøker – fenget og inspirert med sin frivole omgang med logikk og årsakssammenhenger, blandet med spørsmål om identitet og hva som er fornuftig og ufornuftig når det kommer til stykket.

Disney topper

Av filmatiseringene så langt er Walt Disneys versjon fra 1951 den som troner øverst, og mange filmhjerter har antagelig allerede gledet seg en god stund til å se om Tim Burton kan frarøve salig Walt seieren, spesielt siden vi nå lever i en tidsalder hvor det ikke lenger fins grenser for hva som kan gjengis på film.

Og det skal han ha, den godeste Burton, det ser flott ut. Underverdenen er gjenskapt med voldsom omhu for farger, proporsjoner, teksturer og levende vesener.

.

Mia Wasikowska spiller den 19 år gamle Alice som faller ned i kaninhullet samme dag som en ufyselig ung lord ber henne om å bli hans hustru. Hun har vært i samme verden som seksåring, men det husker hun ikke. Et smart grep, siden det lar Burton fritt blande elementer fra begge Lewis Carrolls Alice-bøker og dessuten pøse på med egne påfunn.

De kjente karakterene fungerer godt. Chesire-katten er et rent rip-off fra Disney, men det er så elegant gjort at man tilgir ham hurtig.

______________________________

Les også: Her er årets 3D-filmer

______________________________

Ikke gal nok

Hattemakeren i Johnny Depps skikkelse er bare en hårsbredd fra Willy Wonka i Charlie og sjokoladefabrikken både når det gjelder utseende og egenskaper. Han ser spektakulær ut, men som hattemaker er han hverken gal eller rar nok. Han er sjarmerende rar i starten, men så blir han mindre og mindre rar, noe som er en slags skuffelse.

.

Helena Bonham Carter som den røde dronningen er den som målbærer mye av humoren i Carrolls tekst. Hun er grenseløst egoistisk, men også sår fordi hun i bunn og grunn er ensom i sitt overdimensjonerte hode.

Et smykke, men . . . .

Visuelt er Burtons film som forventet blitt et smykke, men han fortaper seg akkurat litt for mye i nettopp det visuelle og satser ikke nok på den intellektuelle og idémessige tilfredsstillelsen som fins i Carrolls nonsensaktige univers. Han kunne godt ha tatt hattemakeren og Alice lenger ut i galskapen.

Slik historien ligger nå, koker den til slutt ned til de sedvanlige mekanismene; vil Alice klare å stjele sverdet slik at hun kan drepe dragen?

.

Dermed går vi glipp av nettopp den dimensjonen som kunne ha løftet filmen inn i historiebøkene.

I stedet er den blitt en forbipasserende opplevelse, på linje med mange andre.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!