oslopuls mener

Uvanlig vikingfilm

Ukens anmeldelser:
Profeten:Rått skjebnedrama
Mr. Nobody: Imponerer og irriterer

Bilde fra filmen.

Bare et halvt år etter at hans forrige film Bronson ble satt opp på norske kinoer, er Nicolas Winding Refn her igjen med en ny film. Valhalla rising gjenspeiler den danske regissørens voksende fascinasjon for vold og formmessig eksperimentering, og må være en av tidenes mest uortodokse vikingfilmer.

Her hjemme er Refn mest kjent for sin kraftfulle Pusher-trilogi, fra den københavnske underverden, men hans to siste filmer befinner seg langt unna den stiliserte realismen han rendyrket der. På et ytre plan skildrer Valhalla rising den stumme og enøyde trellen One Eye (Mads Mikkelsen) som en gang på 800-tallet holdes fanget av stammehøvdinger på det nordeuropeiske høylandet.

Når han makter å rømme, støter han på noen vikinger som er på vei til Amerika som korsfarere. Han blir med dem på ferden over havet, der de forviller seg inn på det amerikanske fastlandet og går gradvis fra forstanden.

Fanatisme.

Refn har hevdet at han hverken interesserer seg for vikingfilm eller den historiske epoken. Resultatet er en slags «anti-vikingfilm» der ingenting forløper slik vi skulle tro. Han har likevel fått god hjelp av manusforfatter Roy Jacobsen med de historiske rammene: forfatteren berørte samme epoken i romanen Frost, og sammen har de forvandlet Valhalla rising til en allegori over religiøs fanatisme.

Her er enkelte episke innslag: De ultranære bildene av ansikter som vender seg mot monumentale landskaper, har noe Sergio Leonsk over seg; filmen kan også minne om Werner Herzogs film om en annen korsfarer i Aguirre – vredens gud. Men det er ingen storslåtte slagscener, ingen ytre forløsende dramatikk.

Skuespillerne står ofte stille og resiterer en nesten teatral, gravalvorlig dialog som er uvanlig for genren. Og under overfarten til havs blir denne monotonien nesten uutholdelig.

Mikkelsen.

Mads Mikkelsen spiller hovedrollen med et formidabelt fysisk nærvær, men han har lite konkret å forholde seg til når de ankommer Amerika. Vi ser ingenting til urinnvånerne, det finnes ikke noe jomfruelig land av muligheter. Isteden begynner korsfarerne å hallusinere, muligens etter et inntak av fleinsopp, og filmen blir malerisk og abstrakt.

Valhalla rising er en kompromissløs og krevende film som muligens vil skuffe Pusher-fansen. Men Refn vil garantert få en ny, om enn mer snever tilhengerskare med dette eksperimentet som like gjerne kunne ha blitt vist i et galleri som i en kino.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!