oslopuls mener

Rått skjebnedrama

Ukens filmanmeldelser:
Valhalla rising: Uvanlig vikingfilm
Mr. Nobody: Imponerer og irriterer

Bilde fra filmen.

Man kan si mye om det årlige Oscar-sirkuset i Hollywood, men av og til øker det oppmerksomheten om viktige filmer.

Den suverene vinneren The Hurt Locker har fått en ny sjanse på kino i Oslo, etter at den ble tatt av plakaten i oktober. Kandidatene til prisen for beste utenlandske film kommer nå i rask rekkefølge:

Fredag er det premiere på det franske fengselsdramaet Profeten, og neste fredag kommer Hemmeligheten i deres øyne – den argentinske kriminalfilmen som endte opp med det mange mener er en ufortjent seier. Selv har jeg ikke sett vinneren ennå, men Profeten er i hvert fall et drivende drama som både underholder og egger til uro om en temmelig sentral samfunnsinstitusjon. Gangstere er for øvrig et populært motiv i fransk film for tiden. I Oslo kunne vi nylig se de to filmene om den legendariske bankraneren Jacques Mesrine (Samfunnsfiende nr. 1 og Instinkt for mord).

Oppdragelse.

Profeten åpner med en serie harde og brutale scener som setter et kraftig støkk i tilskueren. Det dreier seg om en ung gutts møte med den hardbarkede maktkampen innenfor murene. Både korsikanere og arabere bestyrer en utstrakt internasjonal mafiavirksomhet fra cellene, og trenger stadig påfyll av nye løpegutter – og drapsmaskiner. Gradvis glir filmen over i et roligere leie, men ganske uten forvarsel kan det inntreffe episoder med grov vold. Profeten er slik sett et nervepirrende drama, der effekten på publikum kan minne om den tilstanden unge Malik lever i: Selv om han er på alerten, kommer overfallet når han minst venter det.

Bilde fra filmen.

Manusforfatter og regissør Jacques Audiard har lagt seg tett opp til en dokumentarisk stil, for ikke å si sosialrealistisk analyse. Selv om filmen primært er en karakterstudie av denne Malik El Djebena, strålende spilt av Tahar Rahmin, peker den også mot et større perspektiv.

For den ressurssvake Malik lærer seg ganske raskt å manøvrere i det brutale miljøet, slik at han bygger opp en type kunnskap og overlevelsesevne som neppe passer mange andre steder enn i kriminelle miljøer.

Tahar Rahmin har imidlertid uhyre få replikker, og må stort sett bruke kroppsspråk for å antyde overgangen fra forvirring og fortvilelse til beherskelse. Filmens tittel henspiller på mytebygging blant ladede ledertyper, og med referanse til visse andre slike skikkelser velger Malik å «trekke seg tilbake» fra samfunnet i 40 dager og 40 netter. Men denne gangen skjer oppladningen i en glattcelle, ikke i ørkenen.

Fantasier.

Profeten er blitt utropt til en hardbarket genrefilm i tradisjonen fra Goodfellas. Men Profeten har også lavmælte og poetiske trekk. Enkelte scener består rett og slett av flakkende fantasibilder, liksom hentet fra innsiden av hovedpersonens hode. Ute på permisjon kan hans «criminal mind» plutselig feste seg ved fuglesang, bølgeskvulp eller varmen fra en baby. Det kreative lydsporet av Alexander Desplat veksler mellom skjør pianomusikk, kontant rap og gamle, symbolsterke klassikere av typen «Mack the Knife». Som rått fengselsdrama er Profeten i grunnen overraskende vakker.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!