oslopuls mener

Imponerer og irriterer

Bilde fra filmen.

Det er tretten år siden belgieren Jaco van Dormael (Den åttende dagen, tidligere Totos meritter) sist vred våre hoder i uvante retninger og ga uventede perspektiver. Deretter har han arbeidet med den komplekse foreliggende fabelen, henlagt til år 2092.

På dødsleiet ligger da Nemo Nobody (!), som er jordens siste dødelige menneske, foran fjernsynskameraene; alle andre har et cellesystem som forynger hele tiden. Under hypnose foretar Nemo en indre reise og gjenkaller et valg han ikke maktet å gjøre som åtteåring. Hvilke muligheter åpner det?

Inn og ut.

Vi blir hodestups med på tre ulike livsutkast og tre ulike ekteskap, går ut og inn av dem, opp og ned i dem, med frem- og tilbakepek, i alle tenkelige dimensjoner. Det yrer av ideer, fantasifulle, frodige, forbløffende, med surrealistiske glimt i øyet. Visuelt er dette rikholdig på et helt eget plan. Under fjorårets Venezia-festival ble det pris for beste design, meget velfortjent.

Jaco van Dormael er dertil et undrende hode, mangt et spørsmål i filosofikatalogen berøres: Tid, rom, minne, drøm, Bigbang-teorien.

Bilde fra filmen.

Under filleristingen sitter vi fortumlet i salen og undrer, nesten med åpen munn: Er det ikke de forpliktende valgene som gjør oss til mennesker? Selv om vi ikke foretar valg når vi stilles overfor dem, gjør vi det likevel. Kan vi si at van Dormael leker seg postmoderne og uforpliktende? Vil de mest skarpskodde komme gnistrende med Jacques Derrida eller andre profeter som dekonstruerer?

Den sluttelige død får en munter vri. Er livet en drøm, akkompagnert av den aldrende amerikanske hitlåten «Mr. Sandman»? (Altså Ole Lukkøye!) Også her er det åpent.

Det kan nok bli for mye av det gode for dem av oss som gjerne ser litt struktur, en rød tråd eller to. Og ikke mange løse av samme sort. Man kan bli litt sliten i nakkemuskulaturen av de mange vridningene. Noen av dem er riktig hardhendte.

Vi må tilbake til Charles Kaufmans gåtefulle New York i et nøtteskall for å finne noe som utløser et slikt tanke- og følelseskaos på kino: Imponerende, utfordrende, irriterende. Men først og sist egentlig egenartet imponerende.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!