oslopuls mener

Uimotståelig tristesse

Bilde fra filmen.

Idet jeg hadde gitt opp håpet om å få se en svart komedie fra Alnabru, aller minst i hovedkonkurransen i Berlin, så får jeg den servert med perfekt timing av regissør Hans Petter Moland og et knippe skuespillere i toppform. Som komedie er En ganske snill mann adskillig mer raffinert enn de slappe fiskekakene de rufsete rollefigurene i filmen får servert.

Den tilhører den vesle nordiske kategorien filmer med «skjønne tapere», men ligger nærmere Budbringeren og en bredere anlagt komedie enn finske Kaurismäkis og Bent Hamers underspilte «enkle menn». Mens Budbringeren skildret den forsofne delen av Grünerløkka i Oslo, er det bydelen Alnabrus tristesse som på en kledelig måte utgjør kulissene for historien om fengselsfuglen Ulrik (Stellan Skarsgård) som vender tilbake etter 12 år bak murene.

Rørende.

Han drepte en mann som gikk til sengs med hans kone. Men som det kommer frem av tittelen, er han egentlig en ganske snill mann. Han er kanskje den rollefiguren i nyere norsk film med størst hjerte og minst selvinnsikt, noe som åpner for både svarte gapskratt og rørende øyeblikk. Ulrik har en sønn som ikke vil vedkjenne seg ham og kriminelle partnere som insisterer på at han skal hevne seg på «tysteren» som fikk ham i fengsel. Og så har han en lang rekke kvinnelige bekjentskaper som alle på hvert sitt forunderlige vis tvinger ham til å gi dem nærhet og varme.

For Ulrik greier ikke å si nei, selv om det innebærer at han må underkaste seg norsk filmhistories kanskje mest tragikomiske samleiescener. Ulrik betrakter dårskapen som omgir ham med forundring, men forsøker så godt han kan å spille med. Det er der filmens hjerte ligger - i Ulriks ustø, men likevel utstrakte hånd til de forbitrede skikkelsene han møter på sin vei. Skarsgård går rundt med kuet hundeansikt i filmen, men timingen hans er uovertruffen - han kan bare heve det ene øyenbrynet for å få en scene til å endre temperatur.

Skarsgård-komikk.

Skarsgård har alltid hatt talent for komikk, men sjelden har han vært så god som her når han uanstrengt balanserer Ulriks uskyld og mørkere tilbøyeligheter. Men han er helt avhengig av skuespillerne rundt seg, og sjelden har vel en hovedrolle i norsk film blitt vartet opp av så mange sterke biroller. Bjørn Sundquist, Gard Eidsvold, Bjørn Floberg og Henrik Mestad leverer alle solide rolleprestasjoner. Særlig Sundquist fremviser en imponerende presisjon som bilmekaniker med hang til kjappe og pessimistiske livsbetraktninger.

Det er alltid en fare for at en så mørk komedie kan tippe over i det groteske, men regissør Moland porsjonerer godbitene ut med stødig tilbakeholdenhet. Om Jorunn Kjellsbys rollefigur iblant virker på grensen til det tøylesløse, er det en djerv oppvisning som utfylles av Jannike Kruses mer jordnære, nyanserte «kvinneskjebne». I En ganske snill mann vender Hans Petter Moland tilbake til noe av det samme universet han med stort hell utforsket i Kjærlighetens kjøtere - en verden der særlig menns dårskap skildres med robust humor og varme. Det er vel knapt laget en norsk komedie som kan måle seg med denne.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!