oslopuls mener

Gullguttene

En brautende far og dansebandløve, og i dennes skygge en talentfull sønn. Slik kan kanskje den gjengse oppfatning av unorske «Team Klemetsen» oppsummeres. Ikke bare er dette en forenklet versjon av de raringene som satte Norge på hodet, kom seg til OL i Barcelona, EM i boksing og lengre enn som så. Det er en versjon som med denne filmen justeres kraftig.

For det er en intim, men beundringsverdig velfortalt dokumentar om Ole Lukkøye regissør Håvard Bustnes har signert. Og grunnen til det er ikke bare at han har hatt en drivende dyktig forteller, Big John Klemetsen selv, til å vise oss gjennom livet til sønnen Ole Lukkøye Klemetsen. Men også fordi filmens realiteter siver innover i det tempoet man trenger, når man står sakte skal innrømme at man kanskje tok feil av noen.

Svetten siler aldri av bokseren Oles ansikt alene. Ringside står en spent far og trener, med urokkelig tro på sin talentfulle sønn. Regissør Håvard Bustnes kunne knapt ha drømt seg til et mer livlig filmarkivmateriale enn det ekteparet Klemetsens satt på. Her er bryllup, dåp og levende bilder som gjengir en over gjennomsnittet livlig familie, og en guttunge med gull i øynene.

Filmen er en studie i dramaturgi. Vi er med Lukkøye i garderoben, inn i ringen, og når den sønderrevne fingeren amputeres. Vi er der når Lukkøye blir The Golden Viking, og signerer proffkontrakt med den amerikanske boksepromotoren Emanuel Steward. Nåtid er lenge etter karrièrens slutt.

I nåtid står sønnen ringside på scenen, mens pappa synger sine dansebandlåter, eller forteller om hvordan flukten fra Steward endte i et surt søksmål. De to planene tvinnes elegant sammen, og blir et mesterverk nettopp fordi utførelsen gir oss en umiddelbar opplevelse av de livsviktige øyeblikkene, samt konsekvensene av dem.

Man skal være passe ufølsom hvis man ikke blir berørt av den både ærligheten og kjærligheten som legges for dagen i Blod & Ære. I retrospektiv ser Big John at han buldret fælt, og aldri fant sin plass i det offisielle Idretts-Norge som kvitterte med tabloide avistitler som «Pappa Klemetsen må gå». Det uvanlig tette forholdet mellom far og sønn ga dem mange uvenner, men motstanden ga dem også pågangsmotet da det gjaldt, etterfulgt av hybris.

–Ikke kjenn etter, sa Big Johns far, og det samme sier han til sin sønn som ble spådd en av tidenes bokserkarrièrer.

Ut av de svært underholdende anekdotene fortalt backstage eller i familiens stue, trer det frem et Team Klemetsen bestående av også mor og bror. Og de får alle høre Big Johns forklaringsmodeller for hvorfor de skiller seg sånn ut: Big John har talent for showing, kan det være i hans nyoppdagede taterrøtter at svaret ligger? Kan Oles mange talenter også forklares med blodet?

Lukkøye selv trekker både på skuldrene og smilebåndet, og lar med all respekt faren styre. For det har vel aldri vært tvil om hvem som er den egentlig stjernen i Team Klemetsen. Under filmingen fikk John Klemetsen kreftdiagnose, og de store spørsmålene som dukker opp føyer seg naturlig inn i filmens fokus. Lukkøyes beskyttede liv har ikke bare gitt ham fordeler, og nå må en syk pappa lære vekk både familiehistorie, og elementær oppgaveløsing til poden.

Et mer rørende familieportrett skal man i norsk dokumentarfilm lete lenge etter. Og det er en underlig observasjon å gjøre at en mann som forteller sin sønn at han ikke skal kjenne etter, selv føler så mye, og så voldsomt at «Olé, olé, olé, olé»-bruset fra boksearenaen stilner hen. Og i det enslige rampelyset står pappa. Kanskje tok vi feil av ham. Uansett, som han selv sier, det har vært 25 år med galskap.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!