oslopuls mener

Djevelsk godt laget

.

Den colombianske filmen Djevelens trekkspill har noen av de kvalitetene som gjorde Gabriel García Márquez’ forfatterskap til så fascinerende lesning: den evner å kombinere en nesten stoisk jordnærhet med en fargesprakende, fantastisk lokalkoloritt. Denne mytisk anlagte fortellingen om en spellemann med et forhekset trekkspill, rommer likevel ingen «magisk realisme», slik tittelen kanskje antyder.

Magisk

Det overveldende landskapet og det dramatiske, skiftende klimaet får oss til å forstå rollefigurenes stilltiende aksept av at det eksisterer noe som er større enn dem selv, også magi.

Det er gjennom denne kontrastfulle naturen at spellemannen Ignacio reiser for å levere tilbake et trekkspill til sin mentor nord i Colombia. Bak ham følger unggutten Fermin, som på sin side ønsker Ignacio som mentor, men den aldrende spellemannen lar ham bare motvillig få henge med.

Ignacio har nettopp mistet sin hustru, og mener trekkspillet er årsak til hans ulykke.

Følsomt

Det mest fascinerende ved dette læregutt/mentor-forholdet er at det aldri fungerer tilfredsstillende som det: Ignacio nærer ingen varme følelser for gutten, han lærer bare bort noen av sine triks for å ydmyke og avskrekke ham, og det oppstår et taust og uavklart forhold mellom dem.

.

Likevel satt jeg enda mer naglet til kinosetet enn da jeg så basketaket mellom læregutt og mentor i Karate kid. For her er det scener som er så utrolige at de får den mest spektakulære spenningsfilm til å blekne.

I en sekvens midtveis i filmen kaster Ignacio seg inn i en trekkspillduell, i håp om å tjene penger til reisen videre. Det må være tidenes musikalske duell på film, der deltagerne ikke bare overgår hverandre med sang, men også virtuos traktering av trekkspillet.

Atmosfæren blant tilskuerne i lokalet er elektrisk, og det er minst like virtuost gjengitt på film som det er spilt av de fabelaktige musikerne.

.

Etter hvert blir Ignacio hjemsøkt av flere «ulykker»: Han blir frastjålet trekkspillet og Fermin får anledning til å spille en avgjørende rolle ved å spore opp instrumentet. Men den som, i likhet med Fermin, venter på en faderlig omfavnelse, vil bli skuffet.

Mirakler

Med lite dialog og ikke-profesjonelle skuespillere, utfører regissør Ciro Guerra små mirakler.

Marciano Martinez er imponerende som den uutgrunnelige spellemannen, med hattebremmen effektivt trukket ned foran øynene som om den var en forlengelse av hans sorg.

.

Filmfotograf Paulo Andres Perez’ vakre bilder i bredformat kan ta pusten fra deg, men ikke som løsrevne, estetiske lekkerbiskener. Djevelens trekkspill ble filmet på over 80 ulike locations i Colombia, men den regionale mosaikken er innlemmet som en organisk del av helheten. De drømmeaktige og fabellignende trekkene ved rollefigurenes reise, gjør at man fort glemmer når handlingen er ment å utspille seg. Jeg kunne så vidt skimte et skilt i filmen som fastsetter tiden til 1968. Djevelens trekkspill er en film som på denne måten transcenderer tid, om ikke sted, og er kanskje forsommerens store, positive overraskelse på kino.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!