film

Hvis du ikke kan huske å ha sett den hysteriske sexscenen der sanger ble sunget inn i unevnelige steder, og sex ble presentert som om det skulle vært dialog, har du ikke sett Shortbus . Filmen ble en suksess verden over, om enn for et noe smalt publikum, da den kom i 2006. For Jay Brannan ble det en av hans mest betydningsfulle opplevelser

–Jeg er virkelig stolt av den filmen. Jeg hadde egentlig kuttet ut skuespill da jeg fikk muligheten til å være med i Shortbus, men det hørtes ut som et så interessant eksperiment at jeg virkelig ville være med på det. Det er en av de mest meningsfulle tingene jeg har deltatt i.

–Scenen der en mann synger den amerikanske nasjonalsangen opp i rumpa di, har blitt kalt det mest perverse uttrykket for amerikansk patriotisme gjennom tidende. Hvilke andre reaksjoner fikk du på filmen?

–Virkelig? Hvem sa det? Det har jeg aldri hørt. Men ærlig talt, det var ikke så mye kontrovers rundt Shortbus. De høyrekonservative var på tiden så opptatt av å dekke over en senator som ble sugd på et offentlig toalett, eller en republikansk representant i kongressen som ble avslørt som homo, så de hadde ikke tid til å løpe rundt og vifte med pekefingrene sine. Men filmen fikk absolutt mye presse. Det er en undergrunnsfilm, men med mye oppmerksomhet og veldig gode tilbakemeldinger.

Ny film

Jay Brannan er i Oslo som gjest av Skeive Filmer, der han er å se i filmen Holding Trevor. Den handler om unge mennesker som sliter med å komme seg ut av dårlige mønstre, overfladiske miljøer og forhold med heroinavhengige kjærester. For å nevne noe.

–Brent Gorski har både skrevet den og spiller i den. Vi har vært bestevenner siden college, og han begynte å skrive på dette manuset med ideen om at vi skulle spille i filmen. Det er et veldig spesielt prosjekt, for du vet, i filmindustrien er Shortbus en veldig liten uavhengig film, med et budsjett på to millioner dollar. Holding Trevor ble laget med 50000 dollar, noe som vanligvis er nok til å lage en dårlig musikkvideo. Men det har vært enormt lærerikt, og det er nesten som et mirakel at vi fikk det til.

Lufter galskap

Selv om Jay Brannan kanskje vil bli husket for nakenscenene i Shortbus, er han først og fremst musiker, og holder i kveld konsert på MS Innvik ved Operaen. I både filmen og musikken er han opptatt av å vise åpenhet om seg selv. Hans innerste kommer også til uttrykk på nettet hvor han er en aktiv blogger.

–Jeg får inntrykk av at du eksponerer deg ganske tungt. Er det vanskelig å holde på med, eller faller det deg naturlig?

–Begge deler. Jeg vokste opp i en konservativ verden, og jeg følte at folk i et slikt miljø ble tvunget til å undertrykke mange av sine impulser og følelser. Du blir aldri oppfordret til å uttrykke usikkerhet eller sinne. Og på en måte kunne jeg ikke akseptere det, og ble formet til en person som aldri klarte å holde sånt for meg selv. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor vi ikke kan snakke om alle de tingene som er så vanlig for folk. Og det at jeg prater om det, gjør at jeg unngår å ta livet av meg selv, skjønner du?

–Javisst. Hvordan relaterer det til musikken din?

–Min galskap, smerte og frustrasjon, er inspirasjonen for min kunst. Jeg syns forresten det er pusig hvordan folk aksepterer de tunge temaene i kunsten min, men ikke i meg som person. Musikk og skuespill er måter å uttrykke seg selv på som er akseptert og anerkjent av samfunnet, men med en gang folk møter meg personlig, så ber de meg om å ha en mer positiv innstilling.

–Folk som er mindre sjenerte enn deg ville kanskje følt det ukomfortabelt å bevege seg på gaten etter å ha uttrykt seg som du har gjort i musikk, film og blogg. Hender det at du angrer på det du sier og gjør?

–Nei, det gjør jeg ikke. Jeg prøver å være veldig ærlig i det jeg gjør. Og jeg har lagt ut noen videoer hvor jeg er virkelig deppa og gråter. Og jovisst, det var kanskje litt melodramatisk, men det var faktisk sånn jeg følte det da. Det hender jeg våkner opp dagen etter og tenker «herregud, så melodramatisk», men jeg prøver å ikke fjerne de videoene, for det var ekte. Og jeg føler ingen skam over det. Men når det er sagt – jeg er sjenert. Jeg kan godt stå på scenen, selv om jeg er nervøs, men jeg liker ikke å gå ut på byen. Jeg er ikke veldig sosial og jeg går ikke på barer.

–Er det en konsekvens av at du har blitt en offentlig person eller har du alltid vært sånn?

–Jeg har alltid vært litt sånn. Men forsvaret mitt har nok gått litt opp. Og min frykt for andre har nok blitt sterkere og sterkere. Haha. Jeg er nok litt av en enstøing.

Ikke bare homo

Det forklarer kanskje hvorfor han har laget sitt første album så å si alene. Debutplaten Goddamned kommer ut 1. juli på nettet og 15. juli på CD. Å produsere platen uten plateselskap eller penger har vært en langdryg affære. Jobb som korrekturleser på dagtid og salg av sanger på iTunes har i stor grad finansiert plateutgivelsen, noe som har vært tøft.

–Det er helt utrolig hvor mye jobb det er med å prøve å slippe en plate. Spesielt siden jeg selvslipper den.

–Det kunne kanskje vært greit å få litt hjelp innimellom?

–Ja, men jeg har jo folk som hjelper meg. Men jeg vil ha kontrollen. Når alt kommer til alt er det jeg som er mitt produkt. Jeg er Jay Brannan.

–Og er Jay Brannan fornøyd med Jay Brannan?

–Ja, jeg er fornøyd med plata. Eller, jeg har kommet til et sted der jeg er i stand til å leve med resultatet. Men jeg liker den, og jeg prøver å holde det enkelt og rått.

–Du spiller akustisk gitar og holder deg innenfor singer/songwriter-tradisjonen, det er ikke veldig vanlig for homofile musikere...

–En ting jeg hater å bli kalt er homofil musiker. Jeg hater det. Det suger. Jeg vil ikke bare være homo, jeg vil være musiker, som alle andre musikere. Når en musiker synger om livet sitt og sine problemer, sier ikke journalister at hun synger om heteroproblemer, de sier at hun synger om livet sitt. Men jeg er egentlig ganske lei av å snakke om det. Min måte å bidra på er å være den jeg er. Jeg er den jeg er, men jeg kommer ikke til å skrive homo i panna.

Opplev Jay Brennan i levende live: Tirsdag 24. juni klokken 21.00
Sted: MS Innvik, Langakaia i Bjørvika (vis-à-vis Operaen)
Billetter kr. 100,- og kjøpes i døren fra kl. 20.00.