oslopuls mener

Solfylt og sjarmerende

Musikaler på film kan bli forferdelig pinlige saker, men filmatiseringen av ABBA-forestillingen Mamma Mia! har knekt den viktigste koden: det kan aldri, aldri bli for mye av det gode.

20 år gamle Sophie (Amanda Seyfried) driver pensjonat på en solfylt gresk øy med sin forlovede Sky (Dominic Cooper) og moren, ekshippien Donna (Meryl Streep). Sophie er vokst opp uten å vite hvem faren hennes er, men etter å ha stjålet morens dagbok finner hun ut at det er tre muligheter – bankdirektøren Harry (Colin Firth), eventyreren Bill (Stellan Skarsgård) eller forretningsmannen Sam (Pierce Brosnan). Uten at moren vet det, inviterer Sophie alle tre til bryllupet sitt, i håp om å kunne finne ut av hvem er faren.

Underholdende.

Egentlig kan jeg rett og slett ikke begripe at denne filmen funker, men det gjør den. Mamma Mia! har en syltynn farsehistorie, bygget opp av sommersol og sukkerspinn. Hovedpersonene skravler og hyler og overspiller verre enn Gilmore Girls, og Pierce Brosnan kan strengt tatt ikke synge for fem øre.

Men selv om Mamma Mia! er vås fra ende til annen, er det herlig, gjennomført og underholdende vås. Det er en film som ikke finnes selvhøytidelig eller pretensiøs, og er fullstendig ærlig på at det eneste den ønsker, er å bombardere deg med underholdning. Den bader seg i lekkert fotograferte solfylte naturpanoramaer, fnising, klemming, blomsterkranser og enorme dansescener, pakket inn i et stort utvalg av noen av verdens beste poplåter. Når en film senker skuldrene og gir jernet så til de grader, er det umulig å ikke bli sjarmert.

Opplagt Streep.

Dronningen Meryl Streep er filmens udiskutable sentrum, strålende opplagt og med overraskende god sangstemme – hennes versjon av The Winner Takes It All er like hjerteskjærende som originalen. Amanda Seyfried er nydelig forelsket og overspent som Sophie, og de tre «fedrene» Skarsgård, Brosnan og Firth er trivelige og ganske vittige alle tre.



Faktisk er det Brosnan som trekker det lengste strået denne gangen, og han ser ut til å kose seg langt mer her enn som James Bond. Med unntak av en pinlig versjon av «Does Your Mother Know?» sprudler sang- og dansescenene av det samme smittende humøret og glimtet i øyet som filmutgaven av Hairspray kunne by på. ABBAs låter glir godt inn i manus, og versjoner og arrangementer får en til å huske hvorfor denne musikken har holdt seg – det er rett og slett tidløse popklassikere, som det egentlig er merkelig at ingen har lagd film av tidligere.

Colin Firth sa det treffende under lanseringen: «Det finnes to typer mennesker – ABBA-fans og løgnere.». Fritt oversatt: finn frem din indre, rosafargede tøysekopp, og bytt ut sommerkulden med to timer glad virkelighetsflukt.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!