oslopuls mener

Provokasjon som mister futten

Er norsk film for pen i tøyet, for lite provoserende? Den siste revejakta forsøker å sette punktum for påstanden, med sine tilløp til punk.

Vi er med Ingvar Ambjørnsens romanfigurer tilbake til brytningen mellom hippie- og jappetid, en høyst forgangen epoke. Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch spiller to kamerater som livnærer seg ved å selge store partier hasj, en noe stresset form for forretningsdrift. Den skildres med galgenhumor og innslag av provinspsykopati. Filmen bruker de to som fortellere og skaper dermed solidaritet med og mellom dem.

Duoen er både frekk og fryktsom, lett asosiale antihelter som gjør opprør via en anarkistisk fantasi som hyller hasjen. De hater det forutsigbare i en småborgerlig tilværelse. I denne verden har det stoffrie intet å bestille, men heroin er farlig.

Kaster de dermed all moralsk betraktning over bord? Driver de med selvdestruksjon fordi den gir hyggestunder, med en slags kjemisk utopi som mål?

Den siste revejakta begynner som komedie og forsøker etterhvert å parallellkjøre munterheten med thrillerinnslag og tragedie. Verden er kaldt kynisk. Smerte, sorg og savn er noe som man bare lar suse forbi, forsøksvis. Men dette universet befolkes også med mange varme mennesker. Varmen finnes ikke bare på sparebluss.

"Revejakta" kan være både frodig, sprudlende og springende. Her lappes punkterte baller som pumpes opp igjen før de sparkes til værs - hvoretter de behandles med mye nonchalanse. Ganske elegant, til tider.

Joner og Cleve Broch leverer bravurnumre i hovedrollene. Kåre Conradi er et ekkelt mellomledd i salgskjeden som mangler mye. Fint turnert.

Personinstruksjonen er bunnsolid, drivet er enda bedre, som oftest. Miljøskildringen har humor, den kan også parodiere. Filmen er spenstig klippet og ofte kunstnerisk poengtert, både nøktern og ekspresjonistisk. Språket virker tatt på kornet, helt og fullstendig

Men Den siste revejakta vil ikke vekke til større ettertanke, den blir mer velmenende enn rystende, opptatt av å tekkes flest mulig. Det avidylliserte idylliseres igjen. Det går ut over kraften i dramaet. Filmen kan ikke riktig bestemme seg for hva den vil. Og det føles både ubehagelig og provoserende, på feil vis.

Men talentfull og underholdende er den. Imtiaz Rolfsen leverer sin beste regiprestasjon hittil - han kan komme enda lengre ganske snart.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!