oslopuls mener

Små, smarte vink til opphavet

Det er krevende å få en blank kopi til å fremstå som fristende ferskvare. Mens Harald Zwarts hjemlige resirkulering av, uten sammenligning for øvrig, «Lange flate ballær» var en semmer affære i så måte (og på så mange andre måter), har han gjort jobben til gagns denne gang.

Skal man først kopiere en klassiker som Karate Kid, er denne versjonen et godt argument for at man like gjerne kan løpe linen helt ut.

Test deg selv: Hva kan du om åttittallets ungdomsfilmer?

Den norske snowboardfilmen Switch er blant mange forsøk på å adoptere typer og fortelling uten at sjarmen nødvendigvis blir med på kjøpet. Harald Zwarts Karate Kid er derimot en ren nyinnspilling som forholder seg smart til forelegget, slik at filmen fremstår som mer genuin enn halvgjorte etterligninger. Rollefigurer, historieutvikling og situasjoner er kopiert, noen steder helt ned til replikknivå. Så kan filmen heller finne andre måter å begrunne sin berettigelse på.

«Wax on, wax off»

Den første forutsetningen for at dette kan fungere er rollefigurer som gir ny smak til gammel grøt.

Unge Jaden Smith gjør en usedvanlig moden og nyansert opptreden i rollen som tolvåringen Dre Parker. Hans far er død, hans mor rammet av outsourcing i bilindustrien i Detroit, og den lille familien må flytte til Beijing, Kina.

.

Istedenfor å sentimentalisere rundt guttens bakgrunn, ligger sårheten i rollefiguren som en konstant og finstemt nyanse i den spennings– og følelsesutviklingen som følger.

Dre, som hans forgjenger i 1984, må få hjelp av en møllspist vaktmester for å overvinne bøllene på skolen. Alle husker den ikoniske «wax on, wax off»–scenen fra første film. Denne gang polerer kung fu–lærer Mr. Han (Jackie Chan) bilen sin selv, mens læregutten gjør nye, repetitive øvelser.

Smarte vink

Slik gir Zwart små, smarte vink til opphavet, uten at referansene blir et insisterende hovedpoeng. Likeledes henviser filmen til Jackie Chans rulleblad som utagerende kampsportkunstner i en liten, filmatisk fotnote, uten at hans rollefigur denne gang spinner ut i det sedvanlige gjøgleriet på veien mot den store finalekampen.

.

Den egentlige kampen foregår selvfølgelig i ungguttens indre. Læremesteren og hans elev er en av filmens urfortellinger, som enten slagene utkjempes med boksehansker, lyssverd eller kung fu forteller deg at du først og fremst kjemper mot deg selv og din egen frykt.

Zwart kjører dette løpet med pauker og basuner, og nekter seg fint lite fra verktøykassen når det gjelder effektivt følelsessnekkeri. Men resultatet blir nettopp det: Effektivt og godt fortalt.

Påtrengende postkortkvalitet

Filmen demonstrerer stødig sans for temposkifter, dramatisk utvikling og veksling mellom den nære dramatikken,og de grandiose scenariene omgivelsene inviterer til. Lagt til Beijing er den erkeamerikanske fortellingen gitt et nytt, distinkt uttrykk, med handlingen drapert i en visuell masseornamentikk sist sett under OL i samme by.

.

Postkortkvaliteten blir likevel påtrengende til tider.

Nykomlingen i klassen får en bratt lærekurve før han behersker de høye sparkene i Beijing. Like interessant er det å se at Harald Zwart med dette har gått fra læregutt til å mestre kunsten å fortelle film på hollywoodsk like godt som de innfødte.

Karate Kid har kinopremière 13. august.

Test deg selv: Hva kan du om åttittallets ungdomsfilmer?

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!