oslopuls mener

En moderne Frankenstein

Les også anmeldelsene av Centurion: 4 og Trollmannens lærling: 2

Det er ikke tilfeldig at de to sentrale rollefigurene i Splice er oppkalt etter skuespillerne fra horrorklassikeren Frankensteins brud.

I likhet med den filmen (og Mary Shelleys roman) er filmskaper Vincenzo Natali opptatt av de etiske sidene ved genetiske eksperimenter. Og som med James Whales filmklassiker får vi en voksende empati med «monsteret», mens forskerne som i vitenskapens navn spiller Gud, fremstår som stadig mer umenneskelige.

Ginger og Fred.

Clive (Adrian Brody) og Elsa (Sarah Polley) ligner ingen andre forskere vi har sett på film: De er hippe og ironiske, og brenner for genforskning og hverandre.

Polley og Brody.

De er eliteforskere i et selskap på randen av et stort vitenskapelig gjennombrudd, og juvelen i kronen er Ginger og Fred, to slimete skapninger.

Men disse primitive prototypene er ikke nok for Elsa, for hun er kommet på sporet av noe mer intelligent, noe som i langt større grad ligner et menneske.

Resultatet er Dren, en underlig skapning med vinger og en dødelig hale, som de utvikler i all hemmelighet, også for sin arbeidsgiver.

Ja, dette minner utvilsomt om en klisjéfylt science fiction-film og kunne fort blitt en traurig affære med en mindre begavet filmskaper. Men Natali makter, med godt hjelp av skuespillerinne Delphine Chanéac og spesialeffekter, å forvandle Dren til en genmanipulert skapning vi kan tro på.

Ingen filmeffekt.

Fra første sekund opplevde jeg henne som en vitenskapelig hybrid snarere enn noen filmeffekt, og samspillet med «foreldrene» Elsa og Clive er hjertet i filmen.

Det som gjør Splice original, er at den handler like mye om å oppdra barn som om forskningens fallgruver. Særlig Elsa utvikler en genuin morskjærlighet til Dren, som kompliseres av hennes egen traumatiske oppvekst. Og når Dren (som utvikler seg i rasende fart) blir tenåring, oppstår det uforutsette problemer, som viser seg å romme overraskende vendinger.

Endrer karakter.

Splice spiller på et sjeldent stort register – vi møter menneskelig overmot, humor, ømhet, det urovekkende og det grufulle. Gradvis endrer filmen natur, fra å være en science fiction til en rendyrket horrorfilm, og det er da regissør Natali går seg vill. Han finner ingen tilfredsstillende måte å avslutte den siste akten på, og henfaller til ordinære horrorklisjeer.

Men takket være Sarah Polleys komplekse rollefigur mister ikke filmen for mye av brodden, og den siste scenen lander på den rette siden av det urovekkende.

Den talentfulle Sarah Polley.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!