oslopuls mener

Helhjertet, men ufullendt

Aina stuper gjennom et butikkvindu, i et forsøk på å ta livet av seg. Forslått våkner hun så på Varden, en psykiatrisk institusjon som hun selv kaller galehuset. I protest vil hun så sulte seg ihjel.

Fyldigere.

I Karin Fossum har regissør Eva Isaksen funnet sin forfatter. De to har stått bak Sejer-seriene, kanskje de beste som er laget i Norge. "De gales hus" er fyldigere og mer mangfoldig enn Sejer-romanene. Den er trimmet til mest å gjelde Ainas skjebne i filmomtolkningen. Men igjen er det spørsmålet om likevekten i livet lar seg gjenopprette etter en katastrofe.

Rollegalleriet er frodig og kjærlig fremstilt. Ingrid Bolsø Berdal bor i Ainas rådløse tanker, såre, onde og vonde fornemmelser mens sykdommen raserer livet. Spillet røper psykologisk sporsans, er ekte og innforlivet, følsomt uten føleri. Hvordan ser underbevisstheten ut? Hvordan skal man behandle en angst som gjør livet så smertefullt, så ufullendt?

Fint fornemmet.

Det er Ainas subjektive blikk på dilemmaet som skal dominere, fint fornemmet også via atmosfæren i Harald Gunnar Paalgards foto. Det er spesielt godt i åpningssekvensen, med ekspresjonistisk kraft. Heldigvis blir det ikke gjort forsøk på å stille en firkantet diagnose på disse pasientene. Sykdommene forblir problematiske å mestre.

Aktørene leverer svært mye bra, i enkeltopptrinn og situasjoner. Rolf Lassgård, som vi kjenner som den plagede etterforsker Wallander, er psykiater. Dermed har vi en slags forbindelse til Sejer-serien.

Tragikomedien er mollstemt, mørk, stille, men også munter, ikke bare av den galgenhumoristiske sorten. Fossums dialoger er velavstemte, med sørgeflor. Beske scener griper ømt tak. Det er enkelt å trå feil i omgangen med slike sykdommer. Men det skjer ikke her, så langt et ufaglært menneske kan se.

Knirker.

Til tross for godt foto, mange presise opptrinn og skuespillerprestasjoner av nobel klasse, knirker dramaturgien. Troverdig detalj føyes møysommelig til troverdig detalj.

Men de solide enkeltelementene gir ikke filmen den helheten eller likevekten den skulle og burde ha hatt. Et tilfelle av berøringsangst? Det låter merkelig når vi ser skuespillernes helhjertede innsats, hvor viktig emnet er, hvor seriøst det angripes, den gode viljen. Men det må dessverre bli konklusjonen.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!