oslopuls mener

Millimetre fra å være briljant

Ukens filmanmeldeler:
Armadillo: Med lyst til å drepe
The Expendables: Jålete vrak
Micmacs: I letteste laget
Skriften på veggen: Mørkere Varg
The Kid: Stakkarslig skillingsvise
På vei: Ikke helt i mål

Det å la barneleker komme til liv når mennesker ikke ser dem er premisset i et antall klassiske fortellinger - fra Hoffmanns snart tohundre år gamle Nøtteknekkeren til Bill Wattersons Tommy og Tiger'n. Ingen har likevel gjort det mer på lekenes premisser enn Pixar.

I Toy Story-filmene er de ikke bare levende, men har komplekse emosjonelle bånd til sin eier Andy. De føler sjalusi og fortvilelse og tvinges til å kjenne på hvor lojaliteten deres dypest sett ligger.

Bare små mangler

Filmene har vært banebrytende rent visuelt og teknisk, men de innehar samtidig en oppfinnsomhetsrikdom og en følelsesmessig dybde som hele tiden holder seg på den rette siden av det klissesentimentale. De unngår konsekvent å bli for forutsigbare. De gir oss det vi vil ha, men samtidig svært ofte noe mer, og denne kombinasjonen gjør Pixar unik.

Mange av filmene deres sprudler slik Disneys langfilmer gjorde de første tiårene. De har ennå til gode å lage en dårlig film. Og de beste filmene deres hører til det ypperste som er laget innen mainstream helaftens animasjon. Toy Story 1 og 2 er blant disse. Treeren er også en fantastisk film, men hvor flott og gjennomført den enn er, har den noen små mangler som gjør at den bare nesten klarer å tangere de to første.

Andy blir voksen

Denne gangen har Andy blitt 18 år og skal flytte hjemmefra for å studere. Lekene blir kastet idet han rydder ut rommet sitt. Bare Woody, cowboydukken, alle filmenes hovedperson, vet at det dreier seg om en misforståelse og at Andy egentlig hadde tenkt å sette lekene på loftet. Dermed er det duket for en kamp dukkene mellom hvor Andys kjærlighet til dem trekkes i tvil.

De havner på småbarnsavdelingen i en barnehage og får hard medfart. Dessuten oppdager de at lekene i barnehagen kontrolleres av en tyrannisk kosebjørn som har utviklet svekkede sjelsevner etter at et barn glemte ham for mange år siden.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ikke samme fingerspitzgefühl

Filmen starter i en forrykende morsom actionsekvens som er Andys gamle fantasi, og nesten alle dens videre bevegelser holder i og for seg mål både fortellermessig og emosjonelt.

Men selv om regissør Lee Unkrich hadde co-regi også i Toy Story 2, mistenker man at han ikke helt har samme fingerspitzgefühl som John Lasseter som gjorde den første og hadde hovedansvaret for den andre. Denne gangen brukes det mer tid på presentasjon, oppsummering og planlegging.

Der de andre to filmene elegant fletter den slags inn i drivende scener, stopper det nå litt mer opp. Et par-tre scener er atypisk stillestående og pratsomme til Pixar å være. Et annet savn er at filmen ikke kommer opp på for eksempel toerens nivå rent følelsesmessig.

Cowboydukka Jessys historie i toeren skildres i en fabelaktig sår sekvens hvor jenta som hadde henne vokser fra henne. Og Woodys rørende beslutning om ikke å dra til lekemuseet i Japan for å få evig berømmelse, men heller velge Andys flyktige kjærlighet, har heller ingen god parallell i denne filmen.

Ser man bort fra disse innvendingene, er Toy Story 3 akkurat så imponerende som vi er vant til at Pixar kan være på sitt beste, og hvis denne anmeldelsen har en skuffet undertone, er det utelukkende fordi jeg så sterkt hadde håpet at filmen skulle være enda bedre enn den forrige.

Fjetrede unger

Nye karakterer dukker opp (den beste er et herlig portrett av Barbies mann Ken) og den sedvanlige klimakssekvensen er lang og ypperlig, men nesten i overkant intens for de minste ungene. Hundrevis av unger satt bokstavelig talt fjetret og ropende på kanten av stolen under førpremieren i Colosseum her om dagen.

For øvrig er det på tide med en viss edruelighet knyttet til 3D-fenomenet som har veltet inn over oss de siste par årene. I denne filmen tilfører den tredje dimensjonen lite annet enn tyve kroner på toppen av billettprisen.

Ukens filmanmeldeler:
Armadillo: Med lyst til å drepe
The Expendables: Jålete vrak
Micmacs: I letteste laget
Skriften på veggen: En mørkere Varg
The Kid: Stakkarslig skillingsvise
På vei: Ikke helt i mål

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!