oslopuls mener

Moden og modig start på filmhøsten

Ukens filmanmeldelser: Limbo: 5, Submarino: 5, I Am Love: 4, Brødrene Dal: 3 Letters to Juliet: 2

Hjemlige filmfolk vet hvordan man lager film, men ikke alltid hvorfor. Her klaffer det på begge punkter.

Trinidad.

Igjen er det tale om identitet, nå sett med kvinneblikk. En moden regissør tar for seg mennesker som har levd litt. Skjønt det er det ulevde som spiller hovedrollen i dette relasjonsdramaet, lagt til Trinidad 1973.

Line Verdal og Lena Endre. FOTO: SF NORGE

En norsk oljeingeniør (Henrik Rafaelsen) får ned kone (Line Verdal) og to barn. Hun får alt lagt til rette, oppdager brister i hans livsførsel, føler tomhet ved luksuslivet for vestlige eksperter i den tredje verden. Det gjør også hennes nye svenske venninne (Lena Endre). Er det bare mennene som skal få utfolde seg?

Tittelen er hentet fra katolsk tenkning, uten at Limbo er et offisielt dogme. Navnet beskriver tilstanden mellom det nåværende og det hinsidige for udøpte som nummen og grå, uten smerte, men også uten Guds nærvær. Det er lett å tenke på depresjonssymptomer som en slags parallell.

Limbo er også en kontradans fra Trinidad hvor man skal vrikke seg under en horisontal stang. Pluss selvsagt digitalspill.

Med tittelen har Sødahl funnet dekkende metaforer for det som skjer.

Myndig.

Tilhengere av serien Himmelblå vil kunne se at Line Verdal videreutvikler seg med bravur. Hennes intense portrett av den norske kvinnen er både uttrykksfullt og myndig. Hun trives tydelig i suverent selskap med verdenskapasiteten Lena Endre. De to leverer opprivende, bevegende og vakre (!) studier av skjøre kvinnesinn.

Skjønn: Line Verdal.

Rafaelsen er en klosshans av en vag ektemann, totalt troverdig. Australieren Bryan Brown er en tragisk bifigur. Og barna er mer enn bra.

Profesjonelt.

Produksjonskvalitetene imponerer. Dette er ubesværet og gjennomprofesjonelt levert, så bra at det innimellom kan nærme seg grensen mot det glatte. Et uvanlig sensuelt foto gjør at den dampende og trykkende atmosfæren i tropene nesten blir til å ta og føle på.

Det truende er så å si en egen rollefigur over, rundt og i rollefigurene. Klipp, musikk, lyddesign og så videre nyter vi bare.

Sødahls opus er modent, intelligent, samt estetisk avansert og viser en vei for hjemlig film ut av Limbo, ut av den norske navle, ut av den tilstand hvor man ikke riktig vet hvorfor man lager film.

Limbo priset i Montreal

PER HADDAL

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!