oslopuls mener

Fremragende dansk skuespill

Ukens filmanmeldelser: Limbo: 5, Submarino: 5, I Am Love: 4, Letters to Juliet: 2 Brødrene Dal: 3

En gjenganger i avisenes forskningsformidling de siste par årene har vært oppdagelsen av at det ser ut til å finnes en direkte sammenheng mellom omsorgssvikt i unge år og den voksne hjernens kjemiske sammensetning.

Har man blitt mishandlet eller levd under forhold med fravær av omsorg, slår systemet rett og slett av et visst gen og gjør individet mindre i stand til å takle stress, samtidig som risikoen for eksempel selvmord øker betraktelig.

Dette er dessuten et mønster som så igjen gis videre til neste generasjon. Det er sørgelige saker.Thomas Vinterbergs siste film er en slags direkte illustrasjon av denne forskningen.

Nick (Jakob Cedergren) og broren hans (Peter Plaugborg). FOTO: SANDREW METRONOME

Det er historien om Nick Torp og lillebroren, som etter langt fravær møtes i morens begravelse. I en prolog har vi sett en svært ubehagelig episode fra deres oppvekst med alkoholisert mor (det kan virke som om prologer hvor barn forulykker for tiden er avtalt spill i filmene som kommer fra visse toneangivende dansker). Og det er sånn sett ingen bombe at det ikke står spesielt bra til med noen av dem når vi nå møter dem igjen i voksen alder.

Første del av filmen er viet Nick (Jakob Cedergren). Han har kommet ut fra fengsel og forsøker å få dagene til å henge sammen. Han har få forutsetninger for å få det til.

Etterhvert skifter fokus til lillebror (Peter Plaugborg), som har omsorgen for en gutt i barnehagealder samtidig som han strever med sin stoffavhengighet.

Måten disse to historiene avløser og overlapper hverandre på er et finurlig spill med tidsaspektet, men elegansen er at grepet ikke overdrives eller understrekes for mye.

Påklistret.

Skjebnetematikken i historier som dette blir noen ganger for påklistret for min smak, men her gjør fremragende skuespill sitt til at nyanser fargelegger tragedien.

Nick (Jakob Cedergren).

Jakob Cedergren er solid, troverdig og fysisk tilfredsstillende til stede, men den som stjeler sympatien, er Peter Plaugborg. Sjelden har jeg sett en tristere og mer desperat kamp mellom det å ville godt og det å ikke ha noen sjanser til å klare det. Hans fremtoning er perfekt for rollen, hans underdanighet er smertefull. Innsatsen bør prises.

På minussiden lukter det vel mye av litterær adapsjon. Karakterer og episoder kommer og går. Forhold man fornemmer var viktige i boken, forsvinner uten at man får helt tak i dem. Dette er likevel en sterk kandidat til Nordisk råds filmpris .

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!