film

Ukens filmanmeldelser: 127 timer, The Fighter, Kongens tale, Gunnar Goes God og Jeg reiser alene.

Viv, villa, Volvo og vovs – samt småbarn og firma har Gunnar Hall Jensen. Likevel oppsøker han munkene på Sinai, i verdens eldste kristne kloster, med sin åndelige uro.

Gunnar Goes God: Forestillinger, info og lesernes anmeldelser

For nesten fem år siden forelå bergenserens selvbiografiske dokumentar ”Gunnar Goes Comfortable”, en åpenhjertig, djerv og krevende form for åndelig og mental ”sykejournal”. Her ble et sårt selvbilde så i si filleristet. Opplevelseskompasset rundt, fra et karrig Vestlandet til guru-India.

Gunnar Goes God

Nå fortsetter han sin undrende dannelsesreise nærmest i bekjennelseslitteraturens tegn. Han går igjen på tvers av vedtatte og lett tilstivnede mønstre i norsk film, våger å stille antatt banale eller akterutseilte spørsmål på en fundamental måte. Lager dermed kulturell uorden.

Hall Jensen viser seg som en av de få virkelig selvstendige personlighetene i dette landskapet. Med seg i staben har han en muslimsk fotograf, en hverdagsvendt produsent, en areligiøs lydmann; alle bidrar til å nyansere hans Gudsspørsmål.

Her skal ikke filmens konklusjoner røpes. Vi skal bare antyde at de virker som spørsmålstegn satt ved den sekulære fundamentalisme som preger deler av norsk offentlighet.

Dertil kommer at filmen teknisk er bedre enn forgjengeren, også fortellermessig. Den virker friere, mindre intens, mer sikker på seg selv. Klokt sett, tenkt, følt og klippet. Personlig, uten å bli klamt privat. Med mye humor.

En makeløs ærlighet kombineres med åpne, utspørrende og utforskende holdninger, under en oppdagelsesreise hinsides den nordiske hverdag. Foretatt via et bevegelig, inntrykksvart og uavhengig sinn.