oslopuls mener

Skremmende god

"Hawaii, Oslo" var en bar på Grünerløkka, men også symbol for paradislengsler. Erik Poppes opus fra 2004 ble en triumferende grenseutvidelse for norsk film, en begavet og dristig konstruksjon som bygget på tanker og impulser som ikke er helt på moten.

Symbolikk.

Harald Rosenløw Eeg har levert et nytt manus. Som "Hawaii, Oslo" har "deUSYNLIGE" allegoriske drag, og tvinger oss til å se usette og utsatte mennesker med åpent blikk. Engler i byuniverset antydes i forgjengerfilmen, hvor deres fjær flagrer symbollett.

Den nye filmens tittel røper at det nå gjøres enda mer direkte bruk av kristen symbolikk og kirkelig miljø, uten berøringsangst og prestekarikaturer. Vannsymbolikken er helt sentral, også via valget av "Bridge over Troubled Water" på orgel.

Frysninger.

"Hawaii, Oslo" flettet virkningsfylt sammen fem historier fra hovedstadens mørkere bevissthetsfelter, en serie med umulige valgsituasjoner. De fem er nå redusert til to. En mor har mistet sin sønn. Den straffedømte Jan Thomas slippes ut av fengsel etter åtte år. Han blir ansatt som organist i en menighet og spiller så vi får frysninger av bevegelse. Organisten har et nært forhold til den kvinnelige presten, som er alenemor, og hennes sønn. Han henter gutten i barnehagen. Plutselig er gutten borte.

Den drepte guttens mor kommer tilfeldig innom kirken, oppdager organisten. Hun styrtes på nytt inn i sorgen og desperasjonen.

Er tilgivelse mulig under så ekstreme forhold? Kan forsoning komme etter skyld og soning? Slik låter et grunnspørsmål for manusforfatteren og regissøren.

Filmen har ekkoer fra Dostojevskij og en lang rekke andre kunstneriske slektninger, også fra filmens verden, som Bergman og Dardenne-brødrene.

Grunnfjellet.

Forsoningsspørsmålet strever filmen fruktbart med. Bakgrunnen er den kirkelige forkynnelse om at forsoning og en ny start ikke bare er mulig, men nødvendig for å overleve som mennesker. Her er vi nede på grunnfjellet av livsspørsmål. Slikt tør ingen andre norske filmer å spa frem. Og det kan man like eller avvise.

Spørsmålene er uvanlig skarpt og påtrengende stilt, nådeløst formulert i bærekraftige scener.

Figurene betraktes med respekt og varme, modent, uten moralisering, uten forenkling eller sentimentalisering. Og med overraskelser samt lite knirk og svikt, selv om den slags forekommer.

Pål Sverre Valheim Hagen får nå sitt gjennombrudd, i rollen som den innadvendte tvileren Jan Thomas. Talentet lyser det av.

Kresen innlevelse.

Men den største prestasjonen fra et fremragende ensemble står den danske Trine Dyrholm for, som den ressurssterke moren som svaier anspent i påkjenningene. Trond Espen Seim er så langtfra Varg Veum som mulig, her går han i ett med en totalt annerledes rolle.

Ensemblet er igjen fullt av kresen innlevelse og intens uttrykksvilje. Vi merker oss spesielt Ellen Dorrit Petersen og Terje Strømdahl. Poppe er en personinstruktør av rang. Han demonstrerer sitt dramatiske talent, evnen til å menneskeliggjøre smertefulle konflikter. Fotoet er poetisk og skaper meddiktning, musikkvalget veltruffet, klippingen intelligent. Filmen er signert av perfeksjonister.

Hverdags-Oslo er igjen levende medspiller for et større drama, uten å bli til kulisser.

Enda en gang løftes et tids- og bybilde med uoppdyrkede sinn til de høyere filmsfærer her hjemme, fra det tragiske og uforløste til det eviggyldige.

Høstsesongens suverent beste norske spillefilm, så langt.

Backstage med Pål Sverre Valheim Hagen: Gikk i fengsel for filmrolle

Les vårt intervju: Poppes langsomme løp

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!