film

Ukens filmanmeldelser: Melancholia: Von Triers apokalypse | The Source Code: Logikkalarmen går | The Beaver: Gnagerproblemer

Det er gått fem år siden Joachim Triers spektakulære debut Reprise som ble en internasjonal festivalhit og kritikersuksess.

Oslo, 31. august er den såkalte «vanskelige» andrefilmen, og forventningene har vært store, kanskje altfor store for denne mer lavmælte fortellingen om en narkoman som er på sin første fridag fra rehab.

Mens Reprise var spekket med populærkulturelle referanser og hadde et ekspansivt dramatisk premiss, der Trier og medforfatter Vogt balanserte elegant mellom utlevering og empati, tiltrekker Oslo, 31. august mindre oppmerksomhet ved sin form og sitt vesle rollegalleri. Men den tar oss dypere inn i hovedpersonens dilemma og følelsesliv, og oppnår mye med enklere virkemidler.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Oslo, 31. august forteller historien om en narkoman som er på sin første fridag fra rehab.

Oslo, 31. august er basert på den franske kultromanen Le feu follet som også ble filmet av Louis Malle i 1963. Triers stil er mer «usynlig» enn i Malles film, bortsett fra «Oslo-bildene» som innleder filmen. Vi følger Anders Danielsen Lie i hovedrollen fra første til siste scenen, i løpet av 24 timer der han oppsøker venner og kjente.

Stemningen er langt mørkere og melankolsk enn i Reprise, her handler det i større grad om liv og død. Men selv om Anders er narkoman på rehab, berøres dopavhengighet i liten grad. Når Anders sprekker, gjør ikke Trier noe stort nummer av det, for dilemmaet hans ligger på et mer eksistensielt plan. Anders har nådd en erkjennelse om at tilværelsen ikke er til å holde ut, og i løpet av de 24 timene forsøker han å finne en mening, noen ganger gjennom samtale med venner.

Anmeldelsen fortsetter under filmtraileren.

Men hvordan hjelpe en person som er intelligent og selvstendig, og som krever av vennen Thomas (Hans Olav Brenner) at han vurderer hans situasjon uten sentimentalitet? I en både morsom og rørende samtale mellom dem inntar Thomas først rollen som den medlidende, før samtalen gradvis snur og vennen erkjenner at kan knapt er herre over sitt eget liv.

Det er her vi gjenkjenner noe av ironien fra Reprise, i vekslingen mellom fleip og alvor.

Dette høres kanskje ut som en nedslående film, men tro meg: den vokser etter hvert som Anders forlater den ene vennen etter den andre, og den melankolske grunntonen får flere valører med de vakre Oslo-bildene som Trier plasserer i «tomrommene» som oppstår.

Stemningen i Oslo, 31. august er langt mørkere og melankolsk enn i Reprise.

For Oslo, 31. august er også en film om ensomhet, der Trier måler og kommenterer Anders sin voksende isolasjon i forhold til det åpne byrommet. I en briljant scene sitter Anders på en café og tyvlytter til samtalene rundt seg, og det er som om livspendelen svinger med det som sies, helt til en ung kvinnes banalisering av lykke får meningsløsheten til å vende tilbake.

Med Oslo, 31. august bekrefter Joachim Trier og hans team sitt udiskutable talent. Men det er umulig å forestille seg filmen uten Anders Danielsen Lie i hovedrollen. Rollen er spesialskrevet for ham, og han bærer filmen på sine skuldre, slik Trier formulerte det før visningen i Cannes.

Som filmen i sin helhet får han mye ut av små virkemidler. Det viser seg å være en estetisk tilnærming som kler vår vesle hovedstad perfekt. For dette er også en av de vakreste og mest melankolske hyllestene av Oslo by som er festet på film.