film

Da britiske forfattere i fjor skulle kåre de 25 beste engelskspråklige romaner etter 1945, kom Ian McEwans "Atonement" på annenplass. Jeg har en mistanke om at filmversjonen når ganske langt opp og frem under årets Oscar-race.

Regissøren Joe Wright debuterte med en meget smakfull, livsfull og avbalansert versjon av Jane Austens "Stolthet og fordom". Nå har han tatt med seg den smekre Keira Knightley med de store øynene over til McEwans verden, ved hjelp av dramatikeren Christopher Hampton.

Vi er på et viktoriansk herresete sensommeren 1935, så het at vi knapt kan huske maken fra filmens verden. Her skimrer luften magisk, alle former for temperatur stiger og stiger, sanseligheten driver sitt erotiserende spill via lengsler, begjær og uforstand.

Den ubekymrede datteren Cecilia (Knightley) flørter med hushjelpens Cambridgeutdannede sønn Robbie (James McAvoy fra "The Last King of Scotland"). Hun er himmelsk, han er jordisk. Hennes yngre søster Briony (en vidunderlig uttrykksfull Saoirse Ronan) på 13 år skriver romantiske skuespill som oppføres på herresetet. Figuren har en livlig fantasi, opphetet sans for dramatikk og misforstår tilnærmelsene mellom de to eldre. Da så 13-åringens venninne utsettes for overgrep, legger hun skylden på McAvoy-figuren. Han sendes i fengsel; livet synes ødelagt.

Resten av filmen går med til lillesøsterens bearbeidelse av det fatale feilgrep. Kan det sies "om forlatelse", hvilket er den flate norske oversettelsen av "Atonement" som betyr bot, oppgjør, forsoning eller tilgivelse. Kan det skje før det er for sent?

Både lillesøster og storesøster blir sykepleiere under krigen i England, mens den domfelte slippes ut til fronttjeneste. Her opplever han det desperate kaoset, tragisk og surrealistisk, under tilbaketrekningen fra Dunquerque, en svimlende seks minutter lang kamerakjøring som dreier seg 360 grader. Kjøringen minner om virtuositeten til stormestre som Hitchcock, Antonioni og Angelopoulos.

Her er krigens psykiske og metafysiske kontraster samlet på de få deliriske minuttene med bataljemaleri. Eller en helvetesvisjon nesten i slekt med maleriene til Hieronymus Bosch.

Samlet stolthet.

Wright springer ubesværet over store tidsgap. I det siste kuttet er lillesøsteren blitt en 77-årig forfatterinne som har brukt kunsten til forsoningsarbeidet etter løgnen som forstyrret flere liv. Her er Vanessa Redgrave mer imponerende enn hun har vært på mange år.

Noe av intensiteten i filmen avtar etter den første halvdelen på herresetet. Men det er likevel en samlet storhet over dette kostymedramaet som kan minne om en epiker som David Lean. Wright er moden nok til å skape en blodfull, spektakulær og likevel nært sjelegranskende film.

Den friske energien er både vågalt og velkontrollert anvendt, en kraftfull og egenartet sorg over tapt tid og tapte muligheter, nesten så vi minnes tidsbildet "Brideshead", men uten nostalgien, bare melankolien.

Om det kommer til forsoning?

Wright/Hampton har valgt en annen slutt enn McEwan. Med McEwans stoff har de to spunnet en kinofilm av stort format.