oslopuls mener

Briljant og kaldt

Pixar, som er en uavhengig del av Disney-konsernet, har fornyet animasjonsfilmen. Og det har selskapet gjort på dobbelt måte, ved å innlede sine langfilmer med en like selvstendig kortfilm. Presto er våken, vakker og leken, om forholdet 100 år tilbake mellom en scenemusiker og hans kanin. Her dras det mange overraskelser opp av hatten, i likestillingens navn

Det er Pixar som vi kjenner den lekne, uendelig oppfinnsomme stilen.

Så kommer bruddet. Hovedfilmen gjorde meg dyster og trett til sinns, enda jeg ser hvor dristig og ærgjerrig prosjektet er. WALL-E er en bedrøvelig dyster fremtidsvisjon om en døende planet, og ser 700 år fremover. En knirkende og nedslitt robot, som er alene på Jorden fordi menneskene er eksportert til et annet sted, forsøker å rydde opp i skrammelet og avfallet. Alt ruster og er ødelagt. Så hentes roboten WALL-E til en romstasjon hvor mennesker er blitt til etemaskiner. Her blir det et slaveopprør. Bare for å antyde formen og retningen som melankolien tar.

Sterilt

Slutten retter opp mye. Hva som forstyrrer meg midt oppe i uklanderlig teknologi og seriøse siktemål, er steriliteten, det hermetiske som gjelder helt frem til slutten.

Jo da, dette er sikkert begynnelsen på en fornyelse av animasjonsgenren, som dessuten tar med seg filmhistoriske referanser (Metropolis, Hello Dolly, Chaplin, Woody Allen og Diane Keaton).

WALL-E er en film å beundre, fordi Pixar gjør noe uhørt og ukjent. Men man kan neppe elske den, selv om den til syvende og sist helst vil dit.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!