oslopuls mener

Vondt, vakkert og velformet

Den Oscar-nominerte "northern" fra 1987 tilrettela et 1000 år gammelt sagn om inntrengere som truer den samiske befolkning i snø og fokk. Det renlinjede sagnet endte i triumf fordi de rette veivalg ble gjort, også filmatisk.

"Kautokeino-opprøret" i 1852 var en historisk tragedie, men Gaup finner en dekkende filmatisk form på den også. Her har nedlatende inntrengere erobret sameland i form av handelsmann (brennevinssalg), lensmann (følger ordre fra øvrigheten) og prest (misforstått øvrighetsutøvelse, også overfor læstadianismen). Gaup gir god oversikt over de mange grunnene, forsterker noen og utelater andre.

Rett og urett.

Det samiske opprøret slås brutalt ned. Som i "Veiviseren" handler det om rett og urett, godt og ondt. Også her går det et ras som denne gangen ikke redder, men ødelegger dem som skal ha vår sympati.

Nå er det på tide at det fortidde nederlaget kanskje vendes til en langsiktig seier, kan Nils Gaup mene.

Han har mye å fortelle oss og går rakt på sak, så det søkker i mageregionen. Forbildene er mange, som f.eks. Kurosawa, Leone, John Ford.

For så vidt følger han et velkjent filmmønster, ikke minst indianerfilmens, uten at det ender i eksotisme.

Dramaet har jevn hverdag, men blir til en apokalyptisk fabel med k.jpgende kontraster, eksistensielle veivalg som medfører svik og skjebne, heroisme og nedrighet, blod og ild. Gaup forsterker energien ved å fordele en rekke spenningstopper jevnt og velvalgt.

Supert besatt.

Mikael Persbrandts ondsinnede handelsmann er en monumental figur som nesten brenner hull i lerretet. Anni-Kristiina Juuso viser et vågalt rettsinn som langt på vei vinner frem, hun er på sett og vis filmens veiviser. Bjørn Sundquist holder stilen som Norges sikreste filmskuespiller, nå som den forvrengte prest. Rollene er supert besatt hele veien.

Philip Øgaard dikter visuelt via trolsk dagslys over den uendelige hvitskimrende vidda, med durende reindrift på bredlerretet. Fotoet vitner om evne til å tenke klart og sanse friskt, fotopoesi som aldri stopper fremdriften. For den er flytende energisk. Scenografien er nesten storslått.

Gaup viser igjen den stedige viljen til å holde fast ved sin visjon, gi filmen et innhold, noe dagens filmer i Norge oftest mangler. Kanskje er ikke dette "Veiviseren 2".

Men "Kautokeino-opprøret" er i likhet med forgjengeren fra vidda et sagn, nesten en legende, iallfall en svært personlig bearbeidelse av en historisk begivenhet.

Vi både fryser og fryder oss.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!