film

Ukens filmanmeldelser: J. Edgar: 5, Varg Veum: De døde har det godt: 3 og Elvator: 3

Clint Eastwoods portrett av den notoriske FBI-sjefen J. Edgar Hoover har åpnet gamle sår i USA.

Det lever fortsatt amerikanere som ble rammet brutalt og urettferdig av Hoovers overvåking av reelle og innbilte samfunnsfiender.

På nettstedet Slate.com anklager kritiker Andrew O’Heir (hvis mor ble overvåket) Eastwood for å pynte på Hoovers ettermæle ved å utelate ofrene fra filmen. Men det er en misforståelse av hva slags film J. Edgar er. Det er nok av åpninger i filmen inn til Hoovers brister og paranoia, og vi møter ikke bare de kjente ofrene for hans overgrep.

En konfliktfylt mann

Men Eastwood og manusforfatter Dustin Black har valgt å portrettere det skjøre mennesket bak den offisielle masken.

Vi møter en konfliktfylt mann, spilt av Leonardo di Caprio, som strever med å holde sin homofile legning under kontroll. Han finner et kompromiss gjennom det ømme vennskapet med kollegaen Clyde Tolson, og selv om det snakkes i Washington om et mulig forhold, er det ingen som våger å gå overvåkeren nærmere etter i sømmene.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Arnie Hammer (Social Network) spiller Clyde Tolson, J. Edgars livspartner. FOTO: WARNER

Filmen åpner med å introdusere oss for Hoovers versjon av sin tid som leder av FBI, men Eastwood stripper gradvis av ham troverdigheten som sannhetsvitne. Hoover var en mann som tidlig innså verdien av å utnytte informasjon.

I en strålende sekvens oppsummeres dette gjennom James Cagneys overgang fra gangster til samfunnsstøtte. Hoover var opprørt over den populariteten Cagney opplevde som gangster i Public Enemy. Men han fikk Hollywood over på sin side i mer oppdragende filmer, og snart kunne Cagney rette sin tommy gun mot gangsterne.

Snarveier

Å sammenfatte et så sentralt livsløp i amerikansk samfunnsliv på i overkant av to timer innebærer mange snarveier og utelatelser. Hoover var nok mer opptatt av å overvåke radikale på venstresiden enn organisert kriminalitet, noe filmen ikke berører.

Men det er poengløst å telle slike feil. J. Edgar er først og fremst et følsomt portrett av en kompleks mann som ofte havnet i skvis mellom sin intelligens og sine hemninger. Han hadde et usunt forhold til sin mor (glimrende spilt av Judi Dench) som påvirket ham med sterkt homofobe og rasistiske holdninger.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Dame Judi Dench er glimrende, som alltid. FOTO: WARNER

Eastwood og Black skildrer Hoovers undertrykte seksualitet på en intelligent og underspilt måte. Det er fascinerende å se hvordan machoregissøren Eastwood og homoforfatteren Black (som skrev manuset til Milk, filmen om homoaktivisten Harvey Milk) her finner hverandre. Sjelden har jeg sett en biografisk hollywoodfilm som på en like effektiv måte skildrer forholdet mellom ytre og indre press. Intensitet og innlevelse.

Di Caprio viste med sitt portrett av Howard Hughes i The Aviator at han er ferdig med de romantiske gutterollene. Han gjennomgår her samme transformasjonen, fra ung til gammel, iblant vel oversminket, men han forsvarer rollens integritet med høy intensitet og innlevelse. Han lykkes med filmens største utfordring: å få oss til å tro på at Hoover lenge ikke forsto at han var homofil.

Han hadde en sympatisk uskyld, samtidig som han kunne være et monster.