film

Les ukens filmanmeldelser:
Mission: Impossible: Tom Cruise redder verden | The Descendants: Det vi etterlater oss | Gutten og delfinen 3D: Delfiner og pene mennesker | Muldvarpen: Stilfullt spiondrama

Ruben Östlund har med sine første to spillefilmer etablert seg som en skarp observatør av menneskelig oppførsel og mekanismer knyttet til status og gruppers dynamikk.

Hans første langfilm, Gitarmongo (2004), er samtidig den hittil merkeligste. Løst komponert, behagelig ufokusert og med Östlunds umiskjennelige blikk på karakterer og situasjoner.

De ufrivillige (2008), er skarp, komisk og pinlig. Den sirkler inn smålighet, stolthet og hjelpeløshet i situasjoner som er strengt realistiske og presise i all sin absurditet. Begge disse, samt hans kortfilmer, har velfortjent fått oppmerksomhet. Samtlige har vært enkle å like og ukontroversielle.

Play forandrer dette bildet. Den portretterer hvordan fem svarte, svenske ungdommer bruker en hel dag på å rane tre litt yngre gutter, to hvite og en med familiebakgrunn fra Asia.

Anmeldelsen fortsetter under filmklippet.

Forstyrrende

Filmen oppleves som en naturlig fortsettelse på Östlunds hyperrealistiske, nærmest dokumentariske, fortellerspråk. Lange, store bilder, kameravinkler som er ubekvemme, hvor vi av og til ikke ser ansiktet til den som snakker, som om fotografen strever for å holde seg skjult.

Der de andre filmene først og fremst er pussige og morsomme, er Play forstyrrende. Til og med ubehagelig. Det fins knapt nok antydning til vold eller fysiske overgrep, men tonen de unge ranerne bruker, er sofistikert og nådeløs.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Play er blitt diskutert tungt av svenskene hele høsten.

De vekselvis trøster og truer sine ofre, og tvinger dem på en reise fra sentrum til periferien av Göteborg. Turen fremstår som ren uthalingstaktikk, hvor målet er aktiviteten i seg selv, vel så mye som de skarve mobiltelefonene og småkronene overgriperne sitter igjen med til slutt.

Perfeksjonist

Svenskene har diskutert filmen tungt hele høsten. En del ser ut til å mene at den sementerer våre fordommer mot svarte ungdommer og dermed er rasistisk. Det har vært følelsesladede kronikker, det har vært tårer. Visst fins det elementer av rase her, men enda mer av klasse. Jeg ser i grunnen først og fremst en film som handler om en barneverden hinsides de voksnes blikk. Så vel de voksne fra overgrepsgruppen som de fra den antatt mer ressurssterke offergruppen er fraværende.

Östlund har laget filmen på bakgrunn av en rekke ran som ble begått i Göteborg for noen år siden. Han har intervjuet ofre og overgripere, politi og folk i rettsapparatet og har på bakgrunn av det gjenskapt troverdige og plagsomme situasjoner. Ungene og ungdommene spiller godt.

Östlund er perfeksjonist, jobber med liten stab og tar scenene om og om igjen til de sitter. Likevel kunne filmen med fordel ha blitt avsluttet ti minutter tidligere.