film

Anmeldt: Jernkvinnen | Inn i mørket | War Horse | Michael |

Tid og sted: Inn i mørket

Inn i mørket har umiddelbar appell. Første scene viser en syklende gutt i sakte film. I neste øyeblikk er han påkjørt, og åstedet fylles raskt av ambulanse, politi og to livredde par. Det ene har forårsaket ulykken, det andre er guttens foreldre. På sekunder er livet deres forandret for alltid, nettopp slik Stig Dagerman skildrer det i en av litteraturens første moderne trafikknoveller, "Att döda ett barn", fra 1948.

Nikolaj overlever, men får store skader. Inn i mørket handler imidlertid ikke om ham. Det er reaksjonene hos de fire voksne Thomas Wangsmo vil undersøke. Han har selv skrevet manus og debuterer her som spillefilmregissør.

Ekspressiv: Fridtjov Såheim

Tid og sted: Inn i mørket

Handlingen er lagt til et grått og vinterkaldt Oslo. Det er et ytterst realistisk miljø, og ulykkeskrysset (Holmenveien/Bernhard Herres vei) vises frem på nesten dokumentarisk vis. Her kunne vi alle sammen kjørt ned eller mistet et barn.

Stillestående

Den sterke åpningen til tross, Inn i mørket er ingen god film. De fire skuespillerne overlates til seg selv i stillestående, tause scener. Intensjonen er å skape en knuget stemning i begge hjemmene, men i stedet blir det stive dialoger og spinkelt skuespill. Det virker lettere resignert når karakterene må forklares gjennom musikk og sangtekster. "Har du problemer med å omgås overdrevet positive folk?", synger Ingrid Olava under bilturen, og vi skjønner at sjåføren har affinitet til Jokkes univers.

Fridtjov Såheim er den eneste som makter å speile det indre trykket. Han har da også den mest ekspressive rollen. Ellen Dorrit Petersen kan gnistre i enkelte scener. Men de står uten dekning når Wangsmo i siste liten velger å omgjøre filmen fra sørgedrama til psykologisk thriller. Her skulle man ønske at regissøren kunne spolt tilbake og prøvd på nytt. For ideen er skarp og skakende.

Tid og sted: Inn i mørket