film

Anmeldt: Jernkvinnen | Inn i mørket | War Horse | Michael |

Tid og sted: Michael

Da jeg så Michael første gangen i fjor sommer, ble jeg imponert over den konsekvente og formsikre regien til debutanten Markus Schleinzer. Men jeg stilte meg likevel litt tvilende til filmens premiss: Hva er poenget med å vise at en pedofil overgriper også kan leve et trivielt og normalt liv? Jeg var også provosert fordi filmen var svært ubehagelig å se. Men etter terroren 22.07 har denne filmen vokst i min bevissthet og fått større relevans. Den viser oss hvordan ondskap kan finne sin naturlige plass i den daglige normaliteten.

Vi møter en veltilpasset forsikringsagent som lever et anonymt liv i en forstad i Østerrike. I åpningssekvensen ser vi ham komme hjem fra jobb. Han skrur på lysene og åpner døren til et rom i kjelleren der en gutt i åtteårsalderen kommer ut. Er det hans sønn? De spiser og vasker opp sammen, men det er noe ved samværet som er urovekkende.

Holder på fasaden

Sterke skuespillere: Michael Fuith og David Rauchenberger

Gradvis avdekker Schleinzer det grufulle ved situasjonen. Han gjør det med virkemidler som grenser til det trivialiserende, men som aldri banaliserer den menneskelige tragedien, selv om det åpenbart er «ondskapens banalitet» han ønsker å si noe om. Hovedpersonen har med stor omhu iscenesatt sitt offentlige liv. Han holder familie og venner på en armlengdes avstand, men kjenner sin besøkelsestid når det er nødvendig for å holde på fasaden. Det er som å være vitne til den perfekte forbrytelse som Schleinzer forvandler til noe nesten uutholdelig med sin kliniske, observerende stil.

Tid og sted: Michael

Delikat balanse

Det ville gått på tvers av filmens delikate balanse om de seksuelle overgrepene var grafisk skildret. Schleinzer er en uvanlig behersket filmskaper, ikke så ulik sin mentor, Michael Haneke (han hadde ansvaret for rollebesetningen på Hanekes Det hvite båndet). Han antyder mer enn han forklarer.

Vi får ingen pekepinn på hvorfor hovedpersonen er blitt overgriper, noe regissøren har fått kritikk for. Schleinzers agenda er ikke å skape psykologisk dybde og forståelse, men å vise hvordan vi kan leve side om side med det uhyrlige.

Ondskap er mer trivielt og mindre abstrakt enn vi liker å tro, synes påstanden å være.

Det er umulig å forestille seg hvordan filmen hadde artet seg uten Michael Fuith og David Rauchenberger i de sentrale rollene. Førstnevnte er mer fryktinngytende med sin nedtonede realisme enn noe monster i en blodig horrorfilm.

Tid og sted: Michael