film

Anmeldt: Jernkvinnen | Inn i mørket | War Horse | Michael |

Tid og sted: War Horse

Når Downton Abbey nå har varmet oss opp på tiden rundt første verdenskrig, kommer War Horse med en mer dyrisk vinkel på perioden.

Den inneholder vanlige Spielberg-elementer som krig, sans for det visuelle både i spektakulære og mindre spektakulære scener, symfonisk musikk fra start til mål, men, og det er et viktig men, den emosjonelle tilknytningen til hovedpersonen er veik til Spielberg å være. Årsaken er at hovedpersonen er en hest. Den heter Joey og er (naturligvis) en hest utenom det vanlige; sterk, smart og tålmodig. Men uansett hvor spesiell Joey er, kan det bli vanskelig for de av oss som ikke selv er hester, å forstå hvordan den har det.

Ikke slem nok

Hest i krig

Dette er filmens ene svakhet. Den andre er at ingen er slem nok med den. Joey får kjørt seg, men det er på grunn av menneskenes generelle dårskap. Den blir aldri behandlet skikkelig ufølsomt. Joey er en trygg hest som folk elsker, uansett nasjonalitet eller sinnelag. Det gjør at sympatien aldri tar helt av. I tillegg bruker Spielberg en fortellerpalett som er påfallende gjennomsiktig. Når hestens eier, unge Albert, i starten lærer den å komme når han plystrer, er det en for usubtil tydelig planting av hva som skal komme. Og slik fortsetter det. Selve ideen med å følge en hest gjennom første verdenskrig er fin nok, men lite overrasker.

Tid og sted: War Horse

Arketyper

Det er dessuten plagsomt med en film fra 2011 hvor tyskere og franskmenn snakker engelsk. Da må man være veldig glad i hester, eller 8 år, for å klare å ta det alvorlig. Våre naboland er representert med David Dencik og Nicolas Bro i fine biroller som tyske soldater. Ellers er det castet etter arketypeprinsippet: Lorden, den gode gutten, den alkoholiserte faren med sår fra Boerkrigen, offiseren, etc. Spielberg kan bedre.

Tid og sted: War Horse