film

Ukens filmanmeldelser: Pus med støvler, Snøen på Kilimanjaro , Blodig alvor og Mamma Gogo

Snøen på Kilimanjaro var tatt ut til Cannes i fjor og åpnet Tromsø filmfestival i januar. Det kunne tyde på meget høy kvalitet.

Snarere dreier det seg om en lun historie av det sympatiske, men ikke eminente slaget.

Den franske regissøren Robert Guédiguian har tidligere skildret hjembyen Marseilles i hardtslående sosialrealistiske drama, som Byen er stille. Også "Snøen på Kilimanjaro" handler om fattigdom og kriminalitet. Men denne gangen vil Guédiguian vise hvordan klassiske, menneskelige dyder kan overskride elendigheten. Det er faktisk en vanskeligere øvelse.

Lykke

I sentrum av historien står det middelaldrende ekteparet Marie-Claire og Michel, spilt av veteranene Ariane Ascaride og Jean-Pierre Darroussin. De er skikkelige folk som ligner ikke så lite på Tom og Gerri i Another Year av Mike Leigh. Vanligvis preller både små og store problemer av på det lykkelige paret. En nydelig scene viser deres 30-års bryllupsdag, der barna gir dem en reise til Kilimanjaro.

Midtveis i filmen bryter Guédiguian brått den tilforlatelige tonen og introduserer den store testen: Hva skjer når slike gode mennesker blir kneblet og ranet i sitt eget hjem?

Etter denne skremmende nøkkelscenen blir det høyere tempo i Snøen på Kilimanjaro. Ascaride og Darroussin får et større register å spille på. Hyggelige sekstiåtterhjem suppleres av en adskillig røffere scenografi, med vergeløse barn stasjonert i stusslige hjem.

Filmen får elementer fra et krimplot, og familieselskapene blir plutselig preget av traumer og tabuer.

Sentimentalt

Men det er ikke nok. Guédiguian er litt for raskt med å gjenopprettes det etablerte godhetsregime.

Det burde heller ikke være nødvendig å lydlegge ekteparets humanistiske samtaler med sentimental musikk. Den forbilledlige moralen er tydelig nok allerede.