film

Ukens filmanmeldelser: Pus med støvler, Snøen på Kilimanjaro , Blodig alvor og Mamma Gogo

En ikke navngitt regissør står foran publikum før premierevisningen av en film med tittelen Reisen tilbake, og forteller at den er en hyllest til en tid som er forbi.

Dette er åpningsscenen i den delvis selvbiografiske metafilmen Mamma Gógó regissert av Fridrik Thor Fridriksson, som i 1991 ble Oscarnominert for sin film som het nettopp Reisen tilbake.

Regissør-karakteren i filmen Mamma Gógó deler flere likhetstrekk med den ”virkelige” Fridriksson: en fortvilt økonomisk situasjon, en film som heter Reisen tilbake som sviktes av publikum, og en dement mor. Men innbitt og selvsikker venter han bare på at telefonen skal ringe og en Oscarnominasjon kunngjøres.

At Mamma Gógó faktisk ble utpekt til Islands Oscar-kandidat for beste utenlandske film i fjor (den kom ikke med i finaleheatet), er en skjebnens ironi. Slik fletter Fridriksson sammen sine egne livserfaringer med det filmatiske univers, og leker med historier som gjentar seg.

Filmen har et drømmeaktig preg. FOTO: EUROPAFILM

Flere nivåer

Mamma Gógó refererer også til en islandsk film fra 1962 som på dansk fikk tittelen Pigen Gogo. Også i den filmen bærer Kristbjörg Kjeld tittelrollen, som gjør en nydelig rolle som den Alzheimerssyke moren. Hun drømmer seg stadig tilbake i tid, og filmen fletter inn bilder fra Kjeld som ung i Pigen Gogo, hvilket gir filmen et drømmeaktig preg som kontrasterer den brutale hverdagen som ellers dominerer.

Pengetrøbbelet som plager regissøren i Mamma Gógó, speiler Islands finanskrise - og de vanskelige forholdene for filmbransjen som har mistet mye statstøtte. Regissørens forsøk på å lande et nytt filmprosjekt leder til en av de mest smertelige scenene i filmen.

På en stilig restaurant møter han to norske produsenter, som legger frem planer om lage en vikingfilmtrilogi. Prosjektet høres nasjonalistisk og selvforherligende ut, og involverer Paris Hilton i en hovedrolle.

Tragikomisk

Situasjonen er tragikomisk, særlig i det de to nordmennene helt upåvirket av regissørens økonomiske situasjon lar ham ta regningen. Senere blir han fortalt at jobben gikk til Nils Gaup. Vi kan føle oss truffet som bortskjemt (film)nasjon, og samtidig takke NFI som tildelte filmperlen samprodukssjonsstøtte.