film

Ukens filmanmeldelser:
This Means War: Skrekk og gru | Young Adult: Glitrende Charlize Theron | Big Miracle: Hvalen som propagandamaskin

Trolljegeren av André Øvredal har banet vei for norsk folklore i filmen. Aleksander Nordaas velger seg hulderen. Hun er ikke like sentral som trollene, men har en interessant posisjon i underverdenen.

Fremste karakteristika er kuhalen, og nettopp dette attributtet får en spenstig tolkning i fantasythrilleren Thale. Hulderen Thale er nemlig gjenstand for et grusomt eksperiment. En svensk løytnant sperrer henne inne i en kjeller og forsøker å omskape henne til menneske.

Tid og sted for visning av Thale.

Kastraksjonen av selve halen fremstilles nærmest som en kjønnslemlestelse, et snedig nikk til eventyrenes skildring av kampen mot hulderens skremmende seksualitet.

Dyrisk

Silje Reinåmo i hovedrollen spiller Thale med en fin blanding av sensualitet, frykt og dyriske manerer. Hun turnerer hesteskoen med samme sikkerhet som hulderen i sagnet «Kone av huldreætt».

Likevel savner jeg en tydeligere visjon for figuren. I stedet for å konsentrere seg om henne, introduserer Nordaas stadig nye bimotiver av tvilsom verdi. Til slutt har han kastet så mange baller opp i luften at han mister kontroll på hvor de faller ned. Her er kriminelle folk på jakt etter Thale, uvisst av hvilken grunn. De to unge mennene som finner henne, Elvis og Leo, filmes av en ukjent karakter med abrupte bevegelser og tung pust.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Silje Reinåmo som Thale.

Bruken av dette kjente skrekkfilmgrepet gir liten effekt. Det trøblete vennskapet mellom Elvis (Erlend Nervold) og Leo (Jon Sigve Skard) avstedkommer mange malplasserte replikkvekslinger som bare trekker oppmerksomheten vekk fra Thale.

Tid og sted for visning av Thale.

Aleksander Nordaas har gjort det meste selv, fra manus, foto og regi til scenografi, kostymer og rekvisitter. Atmosfæren i kjelleren er dyktig utformet, med nedstøvede, forfalne rom og hjemmelaget laboratorieutstyr.

Kjelleren gir assosiasjoner til så vel nyere kidnappingstragedier som 30-tallets rasehygiene. En gammel kassettspiller kan vitne om overgrepene, og bruken av nettopp denne rekvisitten, særlig i første scene, er uhyre stilig og uhyggelig. Ellers er det ikke ofte man blir virkelig skremt av Thale, og den treffer ikke like godt på de humoristiske undertonene som Trolljegeren.