film

Ukens filmanmeldelser:
Thale: Med kuhale i fryseboksen | Young Adult: Glitrende Charlize Theron | Big Miracle: Hvalen som propagandamaskin

Noen filmer klarer kunststykket å få meg irritert etter mindre enn ett minutt. This Means War er en av dem.

På grunn av den brautende stilen, castingen av Chris Pine, dataspillskyting, samt umorsomme førstereplikker, aner jeg uhyggelig raskt at dette er en film laget av et menneske (Joseph McGinty Nichol) som tror at romantiske actionkomedier er noe man kan få til uten å ha interesse for personene som skildres, for det de sier eller for hvordan de sier det.

Tom Hardy er en fin skuespiller. Han har gjort fine ting i ulike sjangre før. Det samme gjelder Reese Witherspoon. Hun løfter som regel det hun er med på, også dette, men det kommer likevel bare millimeter over bunnen.

Tid og sted for visning av This Means War.

Chris Pine er ikke i orden. Han ligner på de ekle og umorsomme ungdommene på Disney Channel som tror de er fornøyelige fordi manuset og regissøren sier at de er det, og når Witherspoon et stykke ut i filmen gjør narr av hans små, Tyrannosaurus rex-aktige hender, føler jeg genuin skadefryd.

(Tuck) Hardy og FDR (Pine) er kolleger i FBI og forelsker seg i samme jente. Ingen av dem vil trekke seg, og spørsmålet blir da hvem som skal få henne og hvilke regler som skal gjelde for kampen.

Det man sitter og lurer på underveis, er hvorfor Witherspoon og Hardy har rotet seg inn i dette. Kanskje er de ikke gode manuslesere (det er vanskelig å lese filmmanus), kanskje har regissøren (McG, som han artig nok har valgt å kalle seg) et vesen som er mer vinnende enn filmene hans, eller kanskje fins det gode grunner som bare er ufattelige for sanseapparatet til et gjennomsnittsmenneske som meg.

Skrekk og gru.