film

Tid og sted: This Must Be the Place

Også anmeldt: Maktens menn | Safe House | This must be the place | The Artist

Paolo Sorrentino har en stund tilhørt toppsjiktet av europeiske filmkunstnere. Il Divo var hans store gjennombrudd – en film som med særpreget, nesten subversivt visuelt mesterskap, skildret maktens labyrinter rundt tidligere statsminister Andreotti.

This must be the place er noe helt annet. Mens Il Divo har et tempo og artisteri som krever flere gangers gjennomsyn, er tempoet denne gangen dratt kraftig ned. Vi møter den dypt deprimerte, middelaldrende rockestjernen Cheyenne (Sean Penn) som trekker åpenbare veksler på Robert Smith i The Cure, både visuelt og karrieremessig. Hans storhetstid som artist er tilbakelagt, og formuen er investert i aksjer og et palass der han bor sammen med sin hustru.

Cheyennes monotone måte å snakke og bevege seg på kan tyde på at han er en eksjunkie. Han har problemer med å takle hverdagen og får store kvaler når faren i USA ligger for døden. Han reiser motvillig tilbake til hjemlandet, og vi blir introdusert for det jødiske, ortodokse miljøet han en gang var en del av.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Palasset til Cheyenne

Gåtefult

Kanskje er rockens transformerende kraft god nok forklaring på Cheyennes usannsynlige klassereise. Det som følger, er uansett enda mer uforklarlig: Cheyenne bestemmer seg for å finne en nazibøddel som ydmyket faren hans i en konsentrasjonsleir 60 år tidligere. Han reiser over det amerikanske kontinentet, uten å vise særlig interesse for det som skjer rundt ham, og vi ender opp med en gåtefull ”lærdom” om at det kanskje ikke var så stor forskjell på faren og hans bøddel.

This must be the place er hverken en rocke-biopic eller en holocaustfilm, men en eksentrisk og ufullstendig komedie om menneskeskjebner som er ute av stand til å kommunisere meningsfullt med hverandre – i det som må være Sean Penns minst dynamiske rolleprestasjon noensinne.

Her er likevel en god del å fryde seg over: Penns innadvendte rollefigur kan være morsom, og veteranen Judd Hirsch er strålende som nazijeger. Og sist, men ikke minst, er tittelmelodien viet en rørende sekvens i New York, der artisten David Byrne spiller live til Sorrentinos utsøkte kamerainnstillinger.

Tid og sted: This Must Be the Place