film

Tid og sted: The Artist

Også anmeldt: Maktens menn | Safe House | This must be the place | The Artist

The Artist er en hyllest til den tiden da det fremdeles sto Hollywoodland på åsene i Los Angeles, da filmbransjen syntes å være full av muligheter for alle og enhver, og kinosalene hensatte publikum til eksotiske steder.

På slutten av 1920-tallet ble imidlertid denne idyllen truet for mange av filmbransjens etablerte aktører av den nye, teknologiske oppfinnelsen lydfilm – ”talkies” – som kom på banen. Særlig utgjorde dette en utfordring for skuespillerne, som hadde utviklet sin stil basert på gester og pantomime, ikke dialog.

Karrièren tok slutt

Stumfilmstjernen George Valentin (Jean Dujardin) er blant dem som fnyser av lydfilmen og avfeier den som et forbipasserende fenomen, slik også Chaplin i sin tid gjorde. Valentin er modellert etter stumfilmtidens populære stjerner – hans navnebror er Rudolph Valentino, men han ligner mest på Douglas Fairbanks og John Gilbert. Sistnevnte er det mest kjente eksempelet på en skuespiller som ikke klarte overgangen til lydfilmen – etter sigende brøt publikum ut i latter da de hørte hans lyse stemme. Filmstudioet MGM saboterte karrieren hans ved å blokkere nye sjanser, og han døde, tungt alkoholisert, i 1934.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Bérénice Bejo

Valentins aversjon mot lydfilmen blir aldri helt uttalt, men ut ifra hint kan vi gjette. En marerittscene tidlig i filmen avslører at Valentin har forstått at lydfilmen er mer enn et forbigående motefenomen og at han ser hvilken reell trussel den utgjør mot skuespillerstanden. Sekvensen er filmet som en scene fra en tysk ekspresjonistisk film, med skarpe vinkler og skyggespill.

En kjærlighetshistorie

For det meste opererer filmen i lettsindig, romantisk modus, og er en kjærlighetshistorie mellom Valentin og den unge piken Peppy (Bérénice Bejo), som går fra å være fan til statist og etter hvert stjerne – i lydfilmen. Hennes suksess er en kontrast til Valentins fallende stjernestatus, ettersom han nekter å forsøke seg på snakkefilm.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Oscar-kandidat

Dujardin har vunnet flere priser for sin rolletolkning, en imponerende sjarmoffensiv! Regissøren klarer hårfint å unngå at all sjarmen tipper over i det irriterende.

Som stumfilm om stumfilmperioden er The Artist en pastisj i ordets positive betydning. Regissør Michel Hazanavicius kjenner Hollywoodfilmens estetikk fra sent 20-tall og tidlig 30-tall til fingerspissene, og bruker det til full effekt. Sannsynligvis blir The Artist for mange publikummere et første møte med stumfilm. Men fremfor å belære publikum om perioden, lar filmen oss oppdage hvordan stumfilmer så ut ved å vise det frem.

The Artist har ikke mye å by på hva gjelder budskap, men er forførende enkel og trygg i sin stil. Den søker kun å underholde, og lykkes samtidig i å gjøre oss mer nysgjerrige på stumfilmer, en fin hensikt i seg selv.

Tid og sted: The Artist