oslopuls mener

Velsmurt fra Kabul

Krig og konflikter skaper vitebegjær, og de siste årene er det publisert en jevn strøm av bøker om Afghanistan. "Drageløperen" av Khaled Hosseini er den største salgssuksessen, etterfulgt av "Bokhandleren i Kabul" av Åsne Seierstad. Ikke uventet ønsker også den amerikanske filmatiseringen av "Drageløperen" å favne et bredt og sammensatt publikum, ja, regissør Marc Foster er så innrettet mot å fenge massene at filmen ender opp med et minste felles multiplum av emosjoner og metaforer.

Burka og alkohol.

Til gjengjeld er "Drageløperen" velprodusert og velsmurt. Den retrospektive barndomshistorien fra Kabul presenterer en by der modernitet og tradisjon lever side om side.

Gatebildet fylles av både burka og miniskjørt, overklassen arrangerer glamorøse hageselskaper mens mullahene klager over økende alkoholkonsum i befolkningen. Det er nostalgiske og vakre forestillinger om 1970-tallet som danner rammen for dramaet mellom vennene Amir og Hassan.

Grunnet dagens sikkerhetssituasjon i Kabul, er denne delen av filmen spilt inn i Kashgar i Kina. Men de unge skuespillerne er hovedsakelig afghanske gutter, og særlig Ahmad Khan Mahmidzada gjør en strålende rolle som Hassan. Scenene fra de populære dragekonkurransene er spesielt slående, med dedikerte guttunger som manøvrerer dragene fra byens flate tak og trange smug.

Barndomshistorien inkluderer også en kontroversiell overgrepsscene der Hassan blir voldtatt. Den unge skuespilleren og hans familie har vært bekymret for at denne scenen vil kunne sverte dem i hjemlandet.

Tamt.

Mens Kabul blir fylt av både liv og dramatikk, er USA-sekvensene heller tamme. Det er forståelig at manusforfatter David Benioff har valgt å beholde rammefortellingen, men spenningsnivået synker betraktelig hver gang handlingen forflyttes til den voksne Amir (Khalid Abdallah) og det afghanske eksilmiljøet i California. Siden filmen er i lengste laget (2 timer og 10 minutter), burde nettopp disse scenene vært strammere redigert.

Noe annet som kunne vært kraftig nedtonet, er det kitschpregede lydsporet som legger seg som en glasur over selv de mest dramatiske scenene.

Les anmeldelsen av Khaled Hosseinis "Tusen strålende soler": Det ene nødvendige

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!