oslopuls mener

Goliats seier

In the Valley of Elah - eller Terebrinte i den norske oversettelsen - drepte den vesle og rådsnare David filistrenes kjempe Goliat. Alt ifølge første Samuelsbok i Det gamle testamente.

Jeg er ikke helt sikker på at utgangen blir tilsvarende når Vietnamveteranen (Tommy Lee Jones) drar avsted for å finne ut hvorfor sønnen er forsvunnet fra sin militæravdeling uten permisjon. Ingen kan eller vil fortelle ham noe, inntil sønnen blir funnet drept i en grøft. På mobiltelefonen hans finnes det fragmenter, bilder som tyder på at han var innblandet i noe ekstraordinært under sin tjeneste i Irak-krigen. Krigen umenneskeliggjør og fører soldatene inn i traumer, som alltid.

Oppgjør med Irak-krigen.

Paul Haggis vant Oscar for sitt rasedrama fra Los Angeles, , for et par år siden. Hans oppgjør med Irak-krigen er like hvasst, og ender med at Vietnamveteranen (som militærpolitimann) heiser det amerikanske flagget opp ned. Et nødsignal.

Han er besatt av tanken på å finne ut hvorfor sønnen døde, og er lite imponert over Goliat-hærens måte å dekke til fakta på. Det går et skarpt grenseskille mellom det sivile samfunn og militærvesenet, ifølge filmen.

Tommy Lee Jones leverer her en av sine mange lakoniske glansroller, desillusjonert, men med moralen på plass og livets værbitte striper i ansiktet, en stram kjeve, øyne som myser mot solen og motgangen, et menneske med kompromissløs integritet. Han holder følelsene så stramt i sjakk at det gjør synlig vondt. Charlize Theron er politietterforskeren som forsøker å hjelpe, også det en bravurprestasjon.

Dette kunne ende i politisk patos. Men Haggis går en våken runde med maktens forhold til avmakten, med øye for de små i den store sammenhengen. Hensynsløst sender president George Bush unge gutter ut i en konflikt med få sjanser. Ikke ender krigen med triumf som Davids heltekamp heller.

Tar tak i oss.

Det meste er fortalt med intelligens og stringens. Haggis tar godt tak i oss. Fotoet er spartansk, trøstesløst og uvennlig som den posttraumatiske atmosfæren. Takten er rolig og ettertenksom, resultatet inntrengende og bevegende.

Og filmen fordømmer aldri soldatene som må kjempe i Irak: Mange vandrer gjennom USA som moralsk rotløse og skadeskutte i slitsomme forsøk på å finne fotfeste igjen.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!